10.11.2006:
Da var det over, Rufus. Takk for nå lille venn. Regner med å treffe deg igjen i himmelen en gang... Jeg tror du fikk en fin død. Inne i din egen stall, med hodet i en stappfull krybbe. Du stod musestille mens dyrlegen rotet med sprøytespissen i den tjukke pelsen din. Så spiste du videre helt til du ikke klarte å stå lengre. Du segnet om, og reiste deg igjen. Flere ganger.. Du kjempet og kjempet helt til jeg plasserte hodet ditt i fanget mitt. Da slappet du av. Kanskje var du litt redd og trengte trøst? Jeg klappet og strøk, mens du tok dine siste åndedrag. Du hadde ikke vondt, men det hadde jeg. Men jeg visste det var det rette. Eller håpet...
Husker du, Rufus? Da vi var på galopptur i snøen? Med nisselue både på deg og Søljar? Og jeg og ei venninne utkledd som nissejenter? Da var du i ditt ess, Rusken. Ja, du sprang faktisk FRA Søljar! Med meg på ryggen. Skjelden har jeg ledd så mye... Jeg ler gjennom tårene nå. Og alle turene vi hadde gjennom Veddemarka, rundt Vågneset, på fjellet og til og med på Fiskerstranda og leverte julegaver. Du stilte opp, selv om du alltid skulle gjøre ting på DIN måte. Som den gangen jeg forgjeves prøvde å lære deg å gå inn i vogna når jeg skulle spenne for, og du nektet? Husker du det, Rusken? Slik som vi kranglet? Uansett hva jeg gjorde, nektet du å flytte bakbeina. Men da jeg omsider skjønte at det var frambeina du heller ville flytte, gikk alt plutselig som en lek. Og siden det, gikk vi alltid inn i vogna baklengs på din særegne måte. Aldri noe problem. For da fikk du gjøre det slik du ville.
Du var smart, du. Og det var ofte et problem. Du skjønte alltid hva jeg ville og hadde et eget hovmodig blikk dersom du ikke ville gjøre det. Å, som vi har kranglet du og jeg! Men vi var alltid like gode venner etterpå, likevel. Du knegget alltid din kjappe, lyse velkomst, etterfulgt av et fnys, hver gang jeg kom inn på besøk. Og forventningsfulle grynt når jeg kom med mat. Ja, du gryntet. Og snorket... Husker du da du la deg ned og storsnorket mens jeg stod og møkket? Du ble litt fornærmet når jeg vekte deg, da.. He, he. Lille vennen min.
Det er ikke lenge siden jeg snakket med din tidligere eier. Hun fortalte at mamma`n din het Mystical. Hun fortalte også at du deltok på festivaler 2 ganger i året, Rufus. Du var en kul ridehest, til tross for at du ikke var særlig begeistret for unger de siste årene av ditt liv. Men du prøvde jo bare å si fra at du hadde vondt i beina og var sliten i hodet etter all masingen, gjorde du ikke? Tenk, 32 år. Ikke rart du var klok! Mange erfaringer og opplevelser. Stod du fast i et gjerde, stod du bare og ventet til noen kom og hjalp deg løs. Da hjulet falt av sulkyen da vi var ute på tur, tok du det hele med stoisk ro. Du skjønte når det var alvor. Og du var lærevillig helt til det siste. Innkjøring i en alder av 26 år tok du helt fint, til tross for en tidligere ulykke med vogn.
Du blir fort kald på mulen, lillerusk. Magen din hever seg ikke lenger når du puster. Tannkjøttet er nå blekt gult og øynene halvt dekket av øyelokket. Jeg klapper og stryker. Begraver fingrene dypt inn i pelsen din, mens jeg gråter. Jeg er så glad i deg, Rufus!! Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du var en enstøing, en særing. Du var ingen kosehest, som likte å stå og kose og klappe. Det var skjelden jeg fikk lov å ta på ørene dine, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å "trene" denne redselen vekk. Nå holder jeg hånden rundt øret og nesten forventer at du hiver hodet til side. Ingenting skjer, så jeg gråter... Du stolte på meg, og jeg stolte på deg. Vi lærte hverandre å kjenne gjennom 7 år. Du kom til meg 13.desember -99, og nå er reisen vår over. Jeg vet du likte å bli klødd på kinna og på halsen, selv om du ikke ville innrømme det. Du skulle alltid være så tøff. Men jeg så i øynene dine at du elsket når jeg holdt hodet ditt mellom hendene mine og klødde. Så ble du flau fordi jeg gjennomskuet deg.
Jeg er glad jeg ble kjent med deg, Rufus. Det var kanskje ikke kjærlighet i første blikk, men du sjarmerte meg i senk likevel. Vi får gjøre som vi alltid har gjort, du og jeg; på vår egen måte. Jeg tror du fikk en fin slutt på livet. Helt rolig og stille. Vakkert, faktisk. Så da, kjære Rufus, gjenstår én ting. Og det er å ta vare på minnene vi har sammen. Du vil alltid leve i hjertet mitt. Må hilse mamma`n din fra meg.
Snille, lille Rusken min....
Da var det over, Rufus. Takk for nå lille venn. Regner med å treffe deg igjen i himmelen en gang... Jeg tror du fikk en fin død. Inne i din egen stall, med hodet i en stappfull krybbe. Du stod musestille mens dyrlegen rotet med sprøytespissen i den tjukke pelsen din. Så spiste du videre helt til du ikke klarte å stå lengre. Du segnet om, og reiste deg igjen. Flere ganger.. Du kjempet og kjempet helt til jeg plasserte hodet ditt i fanget mitt. Da slappet du av. Kanskje var du litt redd og trengte trøst? Jeg klappet og strøk, mens du tok dine siste åndedrag. Du hadde ikke vondt, men det hadde jeg. Men jeg visste det var det rette. Eller håpet...
Husker du, Rufus? Da vi var på galopptur i snøen? Med nisselue både på deg og Søljar? Og jeg og ei venninne utkledd som nissejenter? Da var du i ditt ess, Rusken. Ja, du sprang faktisk FRA Søljar! Med meg på ryggen. Skjelden har jeg ledd så mye... Jeg ler gjennom tårene nå. Og alle turene vi hadde gjennom Veddemarka, rundt Vågneset, på fjellet og til og med på Fiskerstranda og leverte julegaver. Du stilte opp, selv om du alltid skulle gjøre ting på DIN måte. Som den gangen jeg forgjeves prøvde å lære deg å gå inn i vogna når jeg skulle spenne for, og du nektet? Husker du det, Rusken? Slik som vi kranglet? Uansett hva jeg gjorde, nektet du å flytte bakbeina. Men da jeg omsider skjønte at det var frambeina du heller ville flytte, gikk alt plutselig som en lek. Og siden det, gikk vi alltid inn i vogna baklengs på din særegne måte. Aldri noe problem. For da fikk du gjøre det slik du ville.
Du var smart, du. Og det var ofte et problem. Du skjønte alltid hva jeg ville og hadde et eget hovmodig blikk dersom du ikke ville gjøre det. Å, som vi har kranglet du og jeg! Men vi var alltid like gode venner etterpå, likevel. Du knegget alltid din kjappe, lyse velkomst, etterfulgt av et fnys, hver gang jeg kom inn på besøk. Og forventningsfulle grynt når jeg kom med mat. Ja, du gryntet. Og snorket... Husker du da du la deg ned og storsnorket mens jeg stod og møkket? Du ble litt fornærmet når jeg vekte deg, da.. He, he. Lille vennen min.
Det er ikke lenge siden jeg snakket med din tidligere eier. Hun fortalte at mamma`n din het Mystical. Hun fortalte også at du deltok på festivaler 2 ganger i året, Rufus. Du var en kul ridehest, til tross for at du ikke var særlig begeistret for unger de siste årene av ditt liv. Men du prøvde jo bare å si fra at du hadde vondt i beina og var sliten i hodet etter all masingen, gjorde du ikke? Tenk, 32 år. Ikke rart du var klok! Mange erfaringer og opplevelser. Stod du fast i et gjerde, stod du bare og ventet til noen kom og hjalp deg løs. Da hjulet falt av sulkyen da vi var ute på tur, tok du det hele med stoisk ro. Du skjønte når det var alvor. Og du var lærevillig helt til det siste. Innkjøring i en alder av 26 år tok du helt fint, til tross for en tidligere ulykke med vogn.
Du blir fort kald på mulen, lillerusk. Magen din hever seg ikke lenger når du puster. Tannkjøttet er nå blekt gult og øynene halvt dekket av øyelokket. Jeg klapper og stryker. Begraver fingrene dypt inn i pelsen din, mens jeg gråter. Jeg er så glad i deg, Rufus!! Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du var en enstøing, en særing. Du var ingen kosehest, som likte å stå og kose og klappe. Det var skjelden jeg fikk lov å ta på ørene dine, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å "trene" denne redselen vekk. Nå holder jeg hånden rundt øret og nesten forventer at du hiver hodet til side. Ingenting skjer, så jeg gråter... Du stolte på meg, og jeg stolte på deg. Vi lærte hverandre å kjenne gjennom 7 år. Du kom til meg 13.desember -99, og nå er reisen vår over. Jeg vet du likte å bli klødd på kinna og på halsen, selv om du ikke ville innrømme det. Du skulle alltid være så tøff. Men jeg så i øynene dine at du elsket når jeg holdt hodet ditt mellom hendene mine og klødde. Så ble du flau fordi jeg gjennomskuet deg.
Jeg er glad jeg ble kjent med deg, Rufus. Det var kanskje ikke kjærlighet i første blikk, men du sjarmerte meg i senk likevel. Vi får gjøre som vi alltid har gjort, du og jeg; på vår egen måte. Jeg tror du fikk en fin slutt på livet. Helt rolig og stille. Vakkert, faktisk. Så da, kjære Rufus, gjenstår én ting. Og det er å ta vare på minnene vi har sammen. Du vil alltid leve i hjertet mitt. Må hilse mamma`n din fra meg.
Snille, lille Rusken min....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar