Det kan hende jeg er sur eller bare er altfor morragretten, men jeg spør likevel: Er vi analfabeter? Tanken slår meg fordi flere og flere skriver ord og uttrykk direkte feil! Skrivefeil som i tastefeil/slurvefeil er greit nok. Særlig fordi jeg selv skriver på et tastatur som mangler 6-7 taster. Men når folk mer eller mindre bevisst skriver feil…. Og da snakker jeg IKKE om dyslektikere, men om den vanlige mannen i gata. Til og med i media både hører og leser du graverende feil! På tide med litt fokus, folkens?
Hvilke skrivefeil jeg irriterer meg over? Vel, hvor skal jeg begynne? Det er orddelingsfeil der folk glemmer at ord kan limes sammen, og da gjerne med bindestrek i hytt og vær. Det er feil bøying av verb; “Jeg keik og keik, men kunne ikke se noe.” (som i verbet kikke) Eller: ”Det er lenge siden han hadde grinet.” Det er også mange som har lagt seg til noen snedige talefeil. ”Dessforuten” (som liksom skal bety ”dessuten”) er jo ingenting som heter! Greit nok når et ord forkortes muntlig i forhold til utgangspunktet, som ”likevel” blir ”lell”. Men ”dessforuten” er jo i tillegg tyngre å si enn det opprinnelige ordet! Og i tillegg hverken spesielt intelligent eller elegant. Og når man først snakker om talemåter: Skal ikke engang nevne det største problemet i dag, liksom, blant de unge, liksom, du vet, fjortisene, liksom…
Og så var det dette med bruken av ordet “hvem”. ”Hvem buss vi skal ta?” “Hvem person gjorde hvordan skrivefeil nå?” Og jada, jeg vet at enkelte påstår at dette er dialektisk bruk av ordet “hvem”, men er det virkelig akseptert å bruke spørrende pronomen på denne måten? Og det verste av alt: Denne feilen er blitt så vanlig at man nesten kan kalle det et nytt språkfenomen! Og et særdeles idiotisk sådan, spør du meg. For hva betyr egentlig “hvem”? Ifølge ordlisten kan “hvem” brukes på 3 måter:
1) I direkte spørsmål: hvem har betalt? / hvem tror du kommer? / hvem ser hun etter? / hvem der? / hvem andre hilste du på?
2) I avhengige spørresetninger: han visste hvem vinneren var / hvem som gjorde det, kan være det samme
3) Som relativt pronomen: besøk hvem du vil for meg! / jeg tror ham ikke, hvem han nå enn sier han er / hvem som helst kan melde seg på
Skjønner? ”Hvem bil er hennes?” er egentlig ingen setning i det hele tatt! Men så er det enkelte som mener at om man skriver “Hvems bil er hennes?”, så betyr “hvems” hvem sin, noe som kan aksepteres. Men dette er også helt galt. “Hvem” brukes om mennesker, og i ordlisten står det som følger: *Hvem pronomen, gen. hvem sin [hvems] eller hvis (hvis bil er hennes) (norr hveim, dativ av spørrepronomen, hverr 'hvem') som spørrende pronomen. Det riktige vil uansett være “Hvilken bil er hennes?”.
Et annet ord er ordet “hvordan”. “Hvordan kjæreste har du?” sier man og lurer på hva slags type kjæreste man har. Men i ordlisten står det klart og tydelig at “Hvordan” skal brukes slik:
1) Hva slags/ hvilke problemer tror du vil oppstå? / nå vet De hvilke interesser som står på spill
2) Hva for en (et, noe, noen) av et bestemt antall hvilket skonummer bruker han? / hvilket? hva (behager)?
3) I utrop: Hvilken dag! (Som i: For en dag!) / Som relativt pronomen: den (det, de) som “Du aner ikke hvilket mas det har vært i dag!” / ta hvilken du vil! / foreld: huset i hvilket konsulen bodde som konsulen bodde i / han ville bli rik, hvilket han også ble noe (som)
I tillegg har man utrolig mange enkeltord og uttrykk som irriterer fletta av en stakkar som er litt over middels opptatt av sånt. Ta for eksempel “korselig” som i koselig. “Kors” gir i alle fall meg helt andre assosiasjoner enn akkurat “kos”! Og hva ER det egentlig med dette fenomenet “Hjelpes”?! Er det noen som trenger å hjelpes? I så fall heter det “HJELP”, - uten –es på slutten! “Hjelpes” er rett og slett ikke noe ord i det hele tatt, men en soleklar feilstaving som av en eller annen merkelig grunn er blitt trendy. Likevel dukker dette ordet opp om igjen og om igjen både i aviser, nyhetsopplesning og flere andre offentlige steder som ABSOLUTT burde ha kjørt et par omganger med korrektur! Men det er også flere varianter av ord som på død og liv "må" ha en ekstra bokstav, og det er ord som mere, spennendes, givendes og gøyt. Gøyt?! Ja, faktisk....
Man har også smør-på-flesk-uttrykk som å “rygge bakover”, “ridende rytter”, “dødt lik” etc. Og motstridende uttrykk som “å lukke opp”. For det er vel slik at enten så lukker man, eller så åpner man opp? Man kan ikke “stenge åpne butikken”. Det er også mange som sier “Vi blir å blåse bort i dette været.” Men enten så blåser man bort eller så blir man der man er, gjør man ikke? En annen variant av smør på flesk er: “Han gikk rundt forbi der.” Enten gikk han rundt eller så gikk han forbi! Det blir jo like tåpelig å si “Jeg ligger oppå i senga.” Helt enkelt idiotisk så sant det ikke er samlivslære man snakker om. Og for ikke å glemme overdreven bruk av -er endinger. “Mange menner”, “mange huller i bakken” osv. Man hadde jo reagert om noen sa: “Mange huser bortover veien her.” Så hvorfor reagerer vi ikke på de første to eksemplene?! De er jo like mye feil, de!
En annen feil man ikke kommer unna er og/å-feil. "Å" (infinitivsmerke) forteller alltid at det følger et infinitiv etter. "Og" tilhører ordklassen konjunksjoner (bindeord) og blir brukt til å binde sammen sideordnede ordgrupper. Problemet med og/å oppstår når det er to (eller flere) infinitiver i setningen. Om infinitivene er to separate handlinger som skal bindes sammen, skal man bruke "og". Ellers skal man bruke "å". Så enkelt og så vanskelig. Kj-lyden og skj-lyden er også ganske interessant, og da særlig når de lager en radioreklame på radioen som setter fokus på nettopp dette, men uten å klare å få frem en skikkelig kj-lyd! Det blir liksom bare “skj” uansett hvor mye de prøver.
Hesteinteressert som jeg er, så er det et annet ord som irriterer meg grønn, og det er ordet “tømmerkjøring”. Kjører man tømmer i skogen er ordet på sin plass. Men som regel er det 10 år gamle jenter som forteller at de har tømmerkjørt med ponnien sin, og da skurrer det veldig i mine ører! Ordet skriver seg nemlig fra å kjøre med tømmene (tøylene), altså uten å spenne for hesten. Man tømmekjører. Og det har jo ingenting med tømmer å gjøre i det hele tatt.
Hvor jeg vil med denne bloggen? Gudene vet. Men jeg måtte bare nødt til å få ned på papiret ting som har irritert meg over lang tid. Forresten så er det ingenting som heter “å være nødt til”, heller. Er du fortsatt med? Det er jo nettopp slike feil som sniker seg inn overalt det er jeg vil sette fokuset på! Greit nok med dialekter, men folk SKRIVER det jo! Hvem buss? Hva buss? Det heter; Hva slags/hvilken buss? Og nå har jeg ikke engang nevnt innblanding av engelske ord og uttrykk. “No offence” skal liksom ikke ansvarliggjøre den som uttaler seg om noe og man står fritt til å skrive eller si hva pokker man vil uten at andre får si noe på det, and we shall “live and let live”. Men det som egentlig er hakket verre enn innblanding av engelsk i norsk språk, er fornorsking av engelske ord: diskgolf/frisbi (freesbe), essemmess (SMS), hådeemmi (HDMI), bibisi (BBC) og sede (CD). Det neste blir vel tøttsjskjerm, søbbvufer, blurei og aifåon…
Nei, nå må jeg slutte av med kloke ord før peemessen tar helt overhånd:
Meg tykkjest meg skal fara ut med han kneitefletjå og henta nokre varar frå skampehuset før eg fer heim att og et litt knerrebrak... Sjølv om eg fer ondt i magen tå dei, så vert eg no god og belsefeken...
Tjobing!
