torsdag 30. desember 2010

Presentation continues: Jack Sparrow!




Jeg får vel fortsette med å presentere resten av den store gjengen på Linneagården, og nestemann ut er (som allerede nevnt i forrige blogg) Jack Sparrow- Pirate of the Arctic (-08). Han er en svart og svær shirehingst etter Leverton Statesman og Westfield Lucky Heather, oppdrettet av Laila Stene. Og bortsett fra å rive ned gjerder og sånn, er han en kjempetrivelig kar som tar utfordringer på strak arm. Han er pregetrent siden fødselen, og det merker man svært godt da det skal mye til for at han blir skremt av noe som helst. Av og til lurer jeg på om han faktisk HAR noen instinkter intakt i det hele tatt... He, he. Min store kosegutt, og han vet det. Vakker er han også. Og jeg er sikker på at han vet det også... ;-) Bare fremtiden får vise hva det blir av denne karen, for noe helt spesielt er jeg sikker på det blir.


Jack sammen med mamma.
Ca 5 mndr.

Ankommet Linneagården

Jack 1 år



Jack tar rollen som storebror veldig seriøst.



Jack - snart 3 år

Jurassic park







Ikke at det er stort andre forhistoriske dyr her enn gode gamle equs (hest på latin), men enkelte individer har vist seg å kreve litt ekstra av kunnskaper om god inngjerding. Og hvorfor ikke søke inspirasjon i gjerdene på filmene om Jurassic Park? Av og til skulle jeg nemlig ønsket meg både vinsj og X-antall hundretusener med volt for å grille nesehårene til en viss pirathest ved navn Jack Sparrow. *grrrr* Og "lillebror" Kieran syns alltid at gresset er grønnere på den andre siden (selv nå når det er snø...), og strekker både tråd og stolper til det ytterste. Men Kieran går aldri igjennom, da. Men det gjør Jack! Og Jack er glad i å leke brøytebil for andres gjerder også. Og vips har jeg fort fem hormonelle hingster, fire gretne damer og to forvirrede ponnier løpende rundt på tunet.... Alt takket være en rampete pirat. IKKE å anbefale med tanke på skader på både dyr, biler og gjerder.




At jeg må sette på strømmen på gjerdene, sier du? Joda, selvsagt! Har det aller største nettdrevne apparatet til Felleskjøpet, som griller både undervegetasjon og annet. Og det tikker og går. Problemet er at lampene blinker som et dårlig 80-talls diskotek. For de av dere som har strømapparater vet dere at det ikke skal blinke i vilden sky om det ikke er noe opplagt galt. Ja, nemlig! Roten til problemet vårt er JORDING! Det er jo plent umulig å få jording i sand og stein, selv på sommeren her. Og når tela rekker omtrent 3 meter ned i jorden så gjør ikke det saken bedre akkurat.


Til tross for tre jordspyd per gjerde, så er det altså ikke nok. Så da Jack for n`te gang torpederte gjerdet mitt i ren vandalisme, var desperasjonen så stor at vi klatret ut på isen i den store elva bak låven, saget hull i isen og stappet et spyd nedi det rennende vannet. Stort bedre jording enn rennende vann finner man ikke! Fra elva strakk vi så to separate ståltråder som nå går over hele gjerdet. Vi har med andre ord to ståltråder med strøm, to med ren jording (i elva), og siden vi kun har ståltråd har vi også en vanlig strømtråd som kun har som funksjon å visuelt markere hvor gjerdet går. Det blir fem kroker per stolpe......! I tillegg forsøkte vi å bedre jordingen til selve apparatet ytterligere ved å jorde til stålgjerder, badekar og en gammel høysvans fra en traktor. Så langt ser det ut til at det funker. Selv om Jack ikke har noen synlige svidde hår og jeg har problemer med å tro på det, så HAR faktisk ingen av gutta prøvd seg på gjerdet etter "Jurassic Park Make Overen". Og OM de gjør, så har jeg et aldri så lite ess i ermet til gode, og det er å ta jordingen til apparatet rett fra elva også! Homo sapiens vs equs: 1 - 0


Jording ala Linneagården

søndag 26. desember 2010

Noen julebilder. ;-)


Se for en liten kjekk kar! ;-) Sixpence og slips, klar for livet. 



Spennende med pakker. Særlig fordi Oliver ikke klarer å pakke opp sine egne gaver enda. Blir dobbelt opp på meg, da! 


Og Vommah (Lillefix) må jo selvsagt få være med å hjelpe til...



Hmmm.. Hvor er Nutte hen? (=nissen) Litt betenkt over at juletreet ikke har flere pakker under seg... 



Og Linnea har laget så innmari fin julegave til mamma og pappa. En hel pose med flotte ting de hadde laga i barnehagen gjorde at en rørt mamma måtte tørke et par tårer. <3




Jeg kommer sterkere tilbake neste år og da bør dere satse på å tjore fast juletreet....!


 
Litt betenkt på 1. juledag.



DUKKEVOGN!!!! Og ny dukke! Det var stas, det. :-D



Slitsomt med julefeiring. Etter stillingen å dømme skulle en tro han var kommet rett fra verste sort julebord...



Men søt er han jo. <3

Og lykken er....


VANN! Og jeg tuller ikke. Midt i julemannbaksten, og så klart med full oppvaskmaskin og en hel haug med klær som trengte å vaskes, forsvant altså vannet vårt... Og jeg ventet gjester! What to do? Jo, det var jo bare å lete frem vannkannene jeg har brukt i en årrekke til å fylle på vann til hestene, og improvisere så godt man kunne. Plastbestikk, pappbeger og engangstallerkener, engangskluter og engangs-alt-mulig. Men jaggu må man gjøre et par rejusteringer oppi toppen for å få hverdagen til å fungere igjen! Det ER liksom ikke bare å trekke ned i do etter endt oppdrag og vaske nevene etterpå. Nædda... Frem med vannbøtta og skylle ned, fylle bøtta på ny, søle utover hele gulvet og tørke litt tafatt opp med en håndduk som man vet man ikke får vasket i maskinen....Og så tusle opp etter varmt vann fra vannkokeren så man får vasket seg skikkelig på hendene.

En annen utfordring er hvordan man får tatt en GEDIGEN oppvask (full oppvaskmaskin, pluss en hel kjøkkenbenk og div. etter baking, gjester og normal husholdning) uten å bruke så innmari med vann! For det er faktisk tilfellet at man bruker mer vann når man vasker opp for hånd ( til tross for sparsommelighet), enn når man lar oppvaskmaskinen gjøre jobben. Men HAR man ikke vann i rørene, så HAR man ikke det... Man bruker omtrent 50 liter vann til en normal oppvask, om man er passe sparsom. Har man en King Kong oppvask, er historien en ganske annen... Og når man må varme opp vannet på komfyren, så går det glatt en hel dag til bare oppvask.

Til å begynne med spøkte jeg om at vi ikke kom til å få vann igjen før til våren, når folk spurte. Men etter noen dager, når situasjonen var mer oversiktlig sank den grusomme sannheten inn; Vannet KOM virkelig ikke til å komme igjen før til våren! Begge vannledningene som fører til huset er ute av stand av ulike årsaker. Og med unger som spyr (skal jeg komme tilbake til i en annen blogg) og forberedelse til jul med nedvask osv, var fortvilelsen stor... Man må spare hele tiden. På vannet, altså. Ja, og strømmen, for prisene skyter visst til himmels nå i disse dager. Glad vi har fått fiksa den hullete pipa vår, så vi får fyre. Men nå var det altså vannet det var snakk om. Og julen nærmet seg med stormskritt!

Selv om jeg hadde mest lyst til å avlyse hele julen i år, ble vi tvunget til å tenke alternativt. Swiffer, Jif våtmopp og alt som kan kastes etter bruk er fin-fine greier når man er uten vann. Og julebaksten var unnagjort på 5 minutter etter en runde på Joker`n. Ble ingen oppvask av det heller. Juhuu! Julegavene som skulle postes ble sendt på julaften, og huset ble pyntet midt på natten. Til og med juletre ble det, om enn ikke hugget i egen skog denne gang. Men det får vi ta igjen neste år. Jul ble det likevel. Og vet dere hva? Den beste julegaven vi kunne få, sørget Roar for. Etter nitidig grubling fikk vi hentet en 200 liters stamp ute i stallen som vi stilte opp i kjelleren. Rør ble koblet til, samt en pumpe for å drive "vannverket". Og jaggu ble det ikke en dusj på alle sammen, med vannrestriksjoner så klart, slik at alle var rene og pene på julaften. Dessuten; Nå kan vi kjøre igang både oppvaskmaskinen og vaskemaskinen, OG vi har vann i springen og til dassen! *juble* Vi må bare passe på å fylle på med vann noen ganger om dagen. Ja, og spare på hver vanndråpe vi kan, så klart! Og vann? Ja, det henter vi der det måtte passe seg (Bilrutene eller div. vannstasjoner i distriktet. Vi er nemlig ikke de eneste som sliter med samme problemet.).

Til tross for kaputt varmtvannstank (som ble skiftet), hullete pipe (som ble tettet), ødelagte hingstegjerder (som ble fikset), frossent vann (som fortalt her) og generelt mye stress, ble det jul på Linneagården i år også. Vi fikk til og med med oss julekonserten i kirka da vi var på Sunnmøre! En tradisjon som sitter dypt i meg, og som jeg har savnet etter at vi flytta til Valdres. Tusen takk for billetten, mamma.
Håper alle får en fin høytid nå. Nyt den rolige romjulstiden, og tiden med familie og venner man ikke ser så ofte. Nyt maten og vakkert pyntede hus og hjem. Og riktig god jul! :-D

mandag 6. desember 2010

Kreativitet

Med et servise fra Europris, litt porselensmaling, Fimoleire og kreativitet, har man et servise INGEN andre har. :-D











torsdag 25. november 2010

Riktig god morgen!!!

"Rattatatatattata-rattatatatta-rattatatta-BÆBUBÆBUBÆBU-rattatatatta..." Alarmen er gått og klokka er altfor mange fordi man har vært så frisinnet å snooze litt for lenge. Så var det å velte seg ut av senga, mens jeg lurer på om det var rette foten jeg satte i bakken først. Rekker ikke gruble særlig lenge på det før jeg hører "Uææææ! Mamma! Tutte!!!" Og Linnea er herved våken og etterlyser panisk sin kjære følgesvenn; smokken. Dermed var det bare å tasse inn og lete i halvmørket etter den Sårt Savnede, og heise en lykkelig og VEEEEEELDIG energisk Linnea opp av senga. Og dermed går startskuddet.

Mens jeg vender tilbake til Oliver for å tømme en velfylt bleie, suser Linnea inn på stua, slipper hunden ut av buret og dasker til et par vettskremte katter på veien bort til stuebordet for å finne ut hva vi har glemt å "barnesikre" (les: kaffekopper, saftglass, viktigepapirer osv. som BARE er fremme når frk. Riv-i-stykker sover med de fryktete klåfingrene trygt bevart under dyna). Heldigvis kunne jeg konstatere at det bare var tørkerullen som står innenfor rekkevidde, og vender konsentrasjonen mot Olivers bleie igjen. Bikkja som har lagt hele natta i buret er om enn ENDA med energisk en Linnea, men hun har ingen bleie på! Hunden altså..
-ÅNEI!!! Boffen! Ikke tiss.... Der.. (for sent, så klart) Løpe fra Oliver som ligger med store øyne på senga, og slenge en motvillig hund ut i kulden mens jeg har kursen mot tørkerullen. Men hvor er den? -Linnea?! 
Joda.. Ganske riktig. Frk. "Hjelpsom" har rulla ut halve tørkerullen med den hensikt at hun skal "tørke" katten Miss, som jamrer seg noe alldeles gudfryktig mens Linnea surrer henne inn med papir. -Pus.. Æsj!" sier Linnea bestemt. Jaja, så var vel katten skitten da.. (i hennes hode i alle fall) I alle fall én som var glad for å slippe ut; Missen! Og når katten løp ut, så løp bikkja som et lyn inn igjen for å bistå Linnea med hva det nå enn er hun gjør.

-Uuuææææææææ! Oliver har bestemt seg for at "nå er det mat". Jeg returnerer i hui og hast, lapper på han bleien og noen klær, og får stappa i han puppen. Og der sitter jeg og prøver å slappe av mens jeg lytter til litt for mange mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Hmm.. Det var lyden av en stol som blir dratt over gulvet. Det var lyden av Linnea som klatrer opp og griper fatt i brødkniven. Det var lyden av brødkniven som falt i bakken og Linnea som klatrer etter for å plukke opp. En skapdør åpnes... Og det var lyden av oppvaskmiddel som blir helt utover gulvet. *Angst*

-LINNEA?! Roper jeg strengt, mens Oliver skvetter til og hyler fornærmet. Jeg iler til kjøkkenet, stapper Oliver i barnestolen på veien og forbereder meg på synet.... Joda, ganske riktig. Vaskepulver utover hele gulvet og Linnea som er i ferd med å sette utover alt av Jif, grønnsåpe, klor etc. Det er tett før jeg banner høyt og skjenner på Roar som ikke har satt på barnesikringen før han dro hjemmefra. Men egentlig er jeg bare sjeleglad for at Linnea ikke var interessert i å smake på såpene. For DET hadde fått et helt annet utfall..! *grøss*

Mens jeg tørker over gulvet og sender Linnea ut på stua, slår det meg at bikkja ikke er til stede. -Lillefix? Kom hit! Mine mistanker er berettiget nok en gang; Bikkja kommer lykkelig løpende med en av Linneas fine, rosa bamser i munnen. Og den er ikke HEL lenger... -Fyyyy, Boffen! Fyyy. Ikke lov til å gjøre sånt...
Oioioi.. Hvordan forklarer man en (snart) 2-åring at favorittbamsen er avgått med døden på en så rå og brutal måte? Bestemmer meg kjapt for å gjemme unna hele bamsen, og se om det lar seg gjøre å lappe sammen senere.

-Uæææææææææ! (Igjen!) *Oi!* Linnea er jo på stua sammen med Oliver! Slenger bamsen ut på vaskerommet og ganske riktig; Linnea har funnet mammas hårbørste, og børster Oliver i vilden sky...! Stakkaren som knapt har et par hårstrå bæljer rasende. (Arvet mammas temperament han også, ja... Sukk.) -Neeeei, Linnea! "Bollis" liker ikke det der! Forundret ser hun opp og sier: -Æsj. Først skjønner jeg ikke hvorfor, men da nesa streifer forbi Oliver mens jeg løfter vekk Linnea har jeg fatta det... Ny bleie igjen, ja... Men først må jeg ta Linnea. Bleien hennes veier sikkert 5 kg og det er på høy tid at hun kommer i klærne og får i seg noe mat før barnehagen. Og stellet forespeiler seg omtrent slik:

-Nå må du ligge helt stille, så skal du få ren bleie.. *med formanende stemme* -Nei, ikke sånn. Og ikke SPIS sinksalven! *tørker sinksalve fra hele ansiktet hennes* Slutt å sprelle! AUUU! Ikke knip! *mer og mer høyrøstet* -Slutt opp, sa jeg! Nå blir mamma lei seg. *prøver å spille på samvittigheten hennes* -Ikke le! Det er stygt å le når noen er lei seg. Skal jeg.. LIGG STILLE! ...le av deg når...SLUTT OPP!... du er lei deg, da? VIL DU HØRE?! Ååååå! *telle til ti*

Oliver stakkar, fortsatt fornærmet etter den korte frokosten, etter "hårbehandlingen" og nå med full bleie igjen, ligger fortsatt og uler i stolen sin, og jeg kjenner det stikker i et morshjerte mens jeg haler på Linnea klærne. Klokka tikker i vei, og jeg vet jeg må henge i om vi skal rekke barnehagen før klokka ni. Så jeg setter Linnea i stolen sin, spenner henne fast og kler på det heldekkende forkleet hennes (jada, du vil ganske snart skjønne hvorfor hun har det på...). Tenker at jeg skal være kjapp og mikse sammen grøten hennes og røsker til meg termosen. Den var tom, gitt... *arrrgh* Kjenner stresset stige mens jeg hører på Oliver som jamrer, ber Linnea la være å ha beina på bordet (som far, så datter...?) og bjeffer til hunden at hun må legge seg i buret. Så slenger jeg på vannkokeren, og finner ut at ventetiden kan benyttes til å starte en fullstendig nediset bil og legge vannslangen ut til badekaret så hestene får vann. Gidder ikke ha på jakke en gang for det tar jo bare noen sekunder, tenker jeg og labber ut i tøflene. Og hva møter jeg? Gjenfryste dører på bilen! :-o Men etter en del banning og steiking (er utenfor ungenes hørevidde nå) klarer jeg å få opp ene bakdøra, få krabbet over Linneas barnesete (og det er DIGERT) og åle meg frem så jeg får startet Webastoen, satt bilen i fri og startet. Juhuuu! :-D Da er den tinet til vi er ferdige å spise. Så var det vannslangen... Og det burde jeg jo strengt att skjønt; Bunnfryst, den også. Og det er jammen jeg selv også, etter å ha kavet rundt ute i tøfler og t-skjorte i nærmere 20 minus. Så jeg sleper inn slangevognen og setter den til tining på vaskerommet. Stakkars hestene står og ser snurt etter meg og samvittigheten gnager langt inn i ryggmargen. -Jeg LOVER å gi dere både mat og vann snart! Skal bare...

Oliver har nå stilnet og sitter og følger med søsterens akrobatikk i stolen med store øyne. (Jada, jeg VET at man ikke skal gå fra en unge fastspent med sele i stolen sin, men det skulle jo bare ta to sekunder...!) Jeg heller det varme vannet over i termosen og begynner å lage grøt til Linnea, samtidig som jeg ordner frokost til meg selv og nistemat som Linnea skal ha med på barnehagen. Linnea selv sitter og roper til Oliver på et språk bare de forstår. Men plutselig; Hvor er Lillefix? Jeg slipper det jeg har i hendene og beiner av gårde til stua. -Neeeeei! Har jeg ikke sagt tuuuuusen ganger at du IKKE SKAL DRA ALLE VEDKUBBENE UTOVER STUA?! Lillefix?! Buret! Nååå! *Baaah* Plukker opp vedkubbene og sparker det meste av barken til siden. Og så jeg som støvsuga og vaska gulvet i går....

Mens Lillefix furter i buret, vender jeg tilbake til grøten. Den er så klart for varm, så jeg setter den til kjøling mens jeg ser mitt snitt til å skifte bleien til Oliver. Som sagt, så gjort. Vender tilbake til grøten som da selvfølgelig er blitt for kald... Varme litt i mikroen og bare flaksen gjør at den ikke blir for varm igjen. Så var det morgenens største utfordring, nemlig å få i Linnea mat. Hun har aldri vært noe flink å spise, og denne morgenen er intet unntak. -Neida, mamma! Og "blekkspruten" med åtte fektende armer gjør sitt beste for å få mest mulig grøt på gulvet heller enn i munnen, mens hodet svinger fra side til side, ikke ulikt en viss Stevie Wonder. *teller til hundre og ørtogførti* Avledning, grensesetting, konsekvenstenkning, mild tvang med et påfølgende kompromiss om at hun skal få TO smokker hvis hun bare tar fem biter til. Til slutt gir vi opp begge to, og sier oss sånn noenlunde fornøyde med morgenens kamp.

Shit! Klokka er fem over halv for mye, og vi skulle vært på vei for leeenge siden! Jeg stapper Linnea ned i en parkdress og prøver å finne den ene skoen hennes. Det tar ikke mange minuttene før jeg skjønner tegninga: -Lillefiiiiiix! Få skoen!!! Og Lillefix kommer, lykkelig og glad som alltid. Men gi fra seg skoen?! Aldri i verden! Nå skal vi leke! And off she goes... Rundt møblene, frem og tilbake i gangen, under bordet på stua, under bordet på kjøkkenet, rundt og rundt helt til jeg endelig får kleppet tak i henne: -LILLEFIX! UUUUT! Og boffen må atter ut i kulden for å lufte seg. Dermed kan vi endelig vende tilbake til der vi slapp. Og hvor var det tro... Hmm.

Jeg får omsider pakka på begge ungene godt med klær, og tulla noen tepper rundt Oliver for sikkerhets skyld (det er jo tross alt tjue minus). Må si at jeg irriterer meg over eksperter som hevder at spedbarn ikke skal ut når det er kaldere enn ti minus. Hvordan får de det til å passe inn i hverdagen, da?! Og hva med i gamle dager? Bestemmer meg for å la tanken ligge og åpner døra for å stable alle inn i bilen, og... Tada!! Der kommer Lillefix triumferende inn igjen med et lemmen i munnen!!! Og samme "Du-får-ikke-tak-i-meg-leken" som i sted gjentar seg...  -Neeei! Boffen! Spytt ut. Hører du?! Lillefix!!! VOVVEN! BUUUURET! *telle til tusen, mens jeg mumler ord som ikke står i ordlistene halvhøyt for meg selv* Prøver å plukke opp restene av gnageren som har det meste av tarmsystemet hengende på en sannsynligvis svært ubehagelig side av huden... Denne gangen sier både jeg og Linnea det samme; -Æsj...

Omsider er bikkja i trygg forvaring i buret, og ungene er spent fast i hvert sitt sete i bilen. DA var det tid for å gi hestene litt mat! Jeg begynner å gå mot minirundballene, mens jeg hører volumet av hylende unger eskalere til uante høyder. "Får ordne resten av hestene når jeg får ungene ut i bilen", blir raskt til "jeg får ordne hestene når jeg har levert Linnea i barnehagen". Så får dårlig samvittighet og sure hester bare være. Gudskjelov vet jeg at hylekoret stilner straks vi begynner å kjøre... Og da har jeg et aldri så lite spørsmål: Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det er så vanskelig å komme tidsnok til barnehagen?! Jeg har gitt opp å forklare, for det blir for mye å forklare på en setning eller to. I stedet for en unnskyldning har jeg nå gått over til bare å si "det er bare sånn". Alltid kommer vi for sent, alltid er det noe vi har glemt. Er det noe jeg har glemt nå, tro? Og så tar jeg en titt på meg selv; fortsatt i tøfler, nattskjorte og verdens styggeste joggebukse. Full av gulp etter Oliver, med sminken gnidd utover trynet og håret som et skjærerede av dimensjoner. Javisst, det er noe jeg har glemt! Men det bare er sånn. Litt kaos har da vel ikke skadet noen? ;-)

søndag 21. november 2010

R.i.p. Nickolina...

På kort tid har det skjedd to dødsfall på Linneagården. Først Edna, gamlekatten, og nå også ene kaninen. Nickolina har, akkurat som Edna, tapt seg den siste tiden. Men ettersom hun var så gammel, mente dyrlegen at det ikke var noe å gjøre med. Hun levde på overtid allerede. Og i dagtidlig fant vi henne altså død.... Selv om det "bare" var en kanin, var det en kanin vi var glade i og som nå etterlater et tomrom på gården. Nå håper jeg dette blir det siste dødsfallet på laaaaaaaang tid! Men det skal bli spennende å se hvor lenge Tjorven lever uten sin gode venninne. Kanskje det må bli en ny venn snart?

torsdag 18. november 2010

Hvil i fred Edna...


Vår eldste katt, Edna, sovnet i natt stille inn, og etterlater et tomrom på Linneagården. Hun har fulgt Roar hele sitt liv, og har alltid vært hans øyesten. Og selv om hun til å begynne med så på meg som en konkurrent, så satte vi pris på hverandres selskap de siste 5 årene. Da var reglene satt (av meg) og tingenes tilstand var akseptert. Den siste tiden har Edna blitt stadig tynnere. For å hjelpe henne å holde vekten har vi kjøpt spesialfôr og latt henne være mye inne og sove. Hun har ikke sett ut til å ha vondt noe sted, og hun virket relativt opplagt. Helt som vanlig, med andre ord. Men gammel og grå som hun er... ehrmm VAR...så orket hun ikke store sprellene før det var tilbake til soveplassen. Men det er jo forståelig med sine 17 år. Og i natt, en gang mellom 04 og 06, sovnet hun altså inn uten at noen merket noe. Og forhåpentligvis uten at hun merket det selv... Takk for alt, gamlemor. Du vil alltid ha en plass i våre hjerter. Du skal få hvile i fred i gravlunden sammen med våre andre kjære. <3

mandag 15. november 2010

Tha wæbits.



Når jeg er så godt i gang med å presentere de firbeinte, må jeg nesten ta med kaninene også før jeg begynner på alle hestene. Nicoline (Nikken eller Bikke-nikken) og Tjorven (Tjorve-lorv) er navnene, og jeg kjøpte dem som bittesmå nøster i 2003. Nikken er en brun dvergwedder og Tjorven, en svart løvehodekanin. De bodde egentlig i samme bur, men det viste seg at personlighetene deres ikke var helt samkjørte. Nikken er et ekstremt rotehue som skal grave og rote rundt i spon og høy, tisser i maten og sitter oppå matskålen g gjør fra seg (som hun velter etter 10 sekund). Tjoven er helt i andre enden av skalaen og klipper pertentlig bort alle strå som ikke ligger som de skal. Hun tisser i ene hjørnet og bæsjer i andre hjørnet. Og med et eksemplar av Monica Geller og et eksemplar av Herr Skrotnisse på et svært begrenset areal, så ble det en del knuffing og frustrasjon. (De går imidlertid veldig godt overens på større arealer) Alt ble mye bedre straks de fikk hvert sitt bur. Planen er å lage et eget "Bunnyville" i den gamle dukkestua på tunet, der de kan hoppe inn og ut som de vil og med fliser (!) på gulvet så det er lett å holde rent (for Tjorvens del...). Om vinteren er de innekaniner, da vinteren her kan være temmelig stram for to små "Trøinnerkannina". ;-)














søndag 14. november 2010

Lille pusekatt...


Så får man fortelle om de fem fine kattepusene på gården, da. Først ut er Edna, gamlemor selv på 17 år. Hun skal ha full kontroll på alt og alle, og får hun det ikke som hun vil stirrer hun deg i senk til du gir deg. Hun er Roars øyensten og har vel egentlig aldri akseptert at jeg flyttet inn i ”slottet”. Men til tross for et gjensidig ”hat-hat forhold” trives hun egentlig godt så lenge hun får trakke på Roars mage og være inne 24 timer i døgnet. Siden Edna prøver å ha kontrollen på hva som skjer, løper hun gjerne midt i hesteflokken for å roe gemyttene dersom de leker litt for heftig. Ser kanskje litt teit ut når ei gammel katte løper etter en flokk med hester, men det bryr ikke Edna seg om... Så lenge hun føler hun er sjefen.

 Malin kommer fra Åsebygda her i Valdres, og må være den skjønneste katten jeg noen gang har dratt i hus. Det er absolutt ingen i hele verden som ikke klarer å bli sjarmert sønder og sammen av dette lille vesenet! Og hvis du forsøker å overse henne, begynner hun enten å klatre på deg eller mjaue hjerteskjærende. Hun har like mye pels som sjarm, men er ikke fullt så fornøyd når den flotte pelsen må stelles. Da er det alt annet enn et pent mjau som kommer, og jeg er sikker på at hun banner som en bryggesjauer på katters vis. Men ellers maler hun dagen lang, og det er derfor hun har fått navnet sitt også.


Neste katt ut er Lusa. Hun heter egentlig Lucia, men fordi hun var et krapyl før hun ble sterilisert fikk hun kjapt et nytt klengenavn: Lusa. Hun fikk navnet rett og slett fordi vi hentet henne hos oppdretter Randi Holen (www.ramithi.no) på Luciadagen i -06. Hun kan være litt stresset når vi har besøk, men er ellers blitt en grei huskatt som er flink å holde stallen fri for mus. Trives like godt ute som inne.

Missen kom til oss våren -01 og bare bestemte seg for at HER ville hun bo. Hun var da ca 1/5 år gammel. Til tross for annonser i avisene og etterlysning av eier i nabolaget, ble det til slutt til at hun fikk det som hun ville. Og slik har det i grunn fortsatt… Vil Miss kose, har du ingenting du skulle sagt. Vil Miss inn, klorer hun på vinduet i overdreven dramatikk til noen slipper henne inn. Og jammen stjeler hun sitteplassene våre også… Men ellers er Missen snill og grei, og ligger gjerne på rygg og plukker ”pærer” mens hun maler i vei så slevet renner.


Truls tilhører egentlig ikke oss. Han er katten til søskenbarnet mitt og bor her i fullpensjon mens hun går på skole i Trondheim. Han er den første katten jeg har støtt på som har bulimi. Han spiser til han spyr og så spiser han videre til han spyr igjen. Og om han ikke får mat, stjeler han like greit rett fra den digre sekken med kattemat i gangen om vi ikke passer på. Så han lever på diett. Det går greit så lenge det er snø, for da orker han ikke gå noen steder når han er ute. Men så snart snøen er borte, er Truls borte. Han har nemlig funnet ut at naboen har kyr. Og kyr har melk!!!  Derfor bor han i perioder litt hos naboer rundt omkring her, helt vil han blir plukket opp av en av oss. Men nå har han vært borte i en lengre periode. Altfor lenge til at vi tror at han har tenkt å vende snuten hjem... Så hvis du ser Trulser`n ,så vær så snill å ta kontakt!