Oppussing av stua.

Slik så stua ut da vi flytta hit. "Lekre" møbler... *Iiiik!*

Med "nymoderne"jukse-teglsteinsmur og en romantisk wannabe-peis...

Svært personlig og hjemmekoselig atmosfære.... NOT!!!

Og verdens beste utsikt: Rett i tåkehavet. *fnis*

Men i GANGEN stod det en fin peis, gitt. I gangen?! Og ja, den var (som vi raskt fant ut) bare stabla opp og festa fast i veggen med patentband....!

Og siden det var panel overalt i hele huset, la jeg ned veto og forlangte plater og tapet på det rommet vi oppholdt oss mest på.

...og den lekre teglsteinen måtte bøte med livet. *Mohhahahahaa!!!*

Så der stod jeg da, gravid og med blodpropp og bekkenløsning, og kakka løs den dumme steinen.

Ikke klarte jeg å plukke den opp å bære den ut, heller. Det måtte Roar gjøre... :-/

Plater på veggene og ferdig sparklet og grunnet!

Så var tapeten kommet på.

Også det elektriske ble oppgradert.

Og teglsteinsmuren med den lekre oljekaminen er herved erstattet med noe nytt og definitivt bedre! Mangler bare hvit Jotaplast nå.

Og etter listing, maling, parkett og enda litt mer småflikk, så kom møblene på plass.

Egen musikkrok har vi også.

Bare se så vakkert det ble!

Musikkroken.

Og fire fine lænestola... I alle fall 2. En smule mer hjemmekoselig nå, ja.

Andre dyr vi har hatt.

Chira

Dyreglade som vi begge alltid har vært, så har det blitt noen dyr opp igjennom årene. Jeg kan nevne Roars katter: Sara, Sindre og Svein Otto Castor. Og selv hadde jeg mye ansvar for familiens cocker spaniel ved navn Chira som ble 13 år. Jeg hadde også en drøss med hamstere; Lisell, Mr. Kelly, Cherry, Heidi, Lisett, pluss en haug hamsterunger som jeg ikke husker navnet på. (mange år siden, mange hamstere...) Hamsteren Mr. Kelly, ble nesten 6 år (!), et stort avvik til normalalderen på 1-2 år.
Da Roar og jeg flyttet sammen i -99 ble fortsettelsen på vår dyrelidenskap slik:

Katten vår, Miss, som vi ennå har, fikk også 4 unger; der 1 døde, 2 ble avlivet og en fjerde som vi beholdt, men som senere døde av nyresvikt. Vi hadde også en flaske-katt ved navn Kjartan som ble funnet på Hydrostasjonen i Langevåg bare 2-3 dager gammel, dekket med olje og øynene fulle av betennelse. Han hadde fast oppholdssted i lomma mi og var med overalt, også på jobb (måtte jo ha mat hver 3. time). Han fikk nytt navn og nytt hjem da han ble tre måneder, og så vidt jeg vet så lever "Snoop" den dag i dag. Det dukket også opp en kanin hos en venninne i Sykkylven, og den havnet da naturligvis (?) hos oss og fikk navnet Lina. Ingen visste hvor den kom fra eller hvor gammel den var, men Lina ble senere omplassert til søskenbarnet mitt og levde resten av livet sitt der. Vi var også fast sommerferiested for ei skilpadde ved navn Samara.

Tinka

Tinka - Le Bon Never the Less

Tinka kom til oss i 2004 og var "skilsmissebarn". Hun måtte omplasseres, og valget falt på oss. Hun fulgte oss i tykt og tynt, og var med på det meste. Hun mistrivdes veldig når hun var alene, og hadde en separasjonsangst vi aldri klarte å trene av henne. Likevel, hun lærte å gå løs og å vente i bilen uten å bli hysterisk. Etterhvert som alderen tynget ble hun både blind og døv, og det var vanskelig å kommunisere med henne. Men vi lot henne få være som hun var så lenge hun ikke hadde vondt noe sted, og hun stortrivdes etter at vi flytta til Linneagården! Dessverre så ble vår lille kjære bissevovv syk høsten 2009 og vi valgte derfor å avlive henne før hun begynte å lide. Hun var dessuten blitt 12 år, noe som er gammelt for en cocker spaniel. Hvil i fred, lille Boffen.

Hun hadde en original sveis da hun kom til oss, kan man si...

Biltur!!

 

Trøtt, jo...

Ute på fjelltur

Leke i snøen!

Theomine

Theomine da hun kom til meg.

Theomine var ei overvektig fjordhoppe som kom fra Vestlandet høsten 2009. Hun var forfangen og eieren visste ikke helt hva hun skulle gjøre med henne. Hun ble min, fikk orden på høvene, gikk ned i vekt og fikk litt trim, og vips så var det en ny hest. Like fullt: Jeg visste at hun før eller siden kom til å bli syk igjen, og jeg valgte derfor å avlive henne samtidig med Ehra høsten 2010. Hvil i frem, Theo.

Stiv som en stokk, og klarer bare så vidt å snu hodet. Å klø seg på rumpa var omtrent bare å glemme...

Sakte, men sikkert ble hun både slankere, friskere og mer smidig.

Og vi fant ut at hun var en ganske så habil ridehest.

Rene dressurekvipasjen, jo! (Vilde på ryggen hennes)

Robsruds Ehra

Ehra - "minnie"

Ehra havnet på gården her helt tilfeldig da ei venninne i Sverige var på vei til å slakte henne pga kronisk forfangenhet. Som en siste utvei ringte hun til meg og lurte på om det var noe jeg kunne gjøre for å redde henne. Jeg er egentlig ganske restriktiv til å "redde" alle mulige slags hester, men siden hun var så ung (knappe 6 år), var renraset med fulle papirer og egentlig hadde livet foran seg, klarte jeg ikke annet enn å si ja til at hun skulle komme hit. Og denne hesten var virkelig dårlig! Hun tålte ikke en gang å spise tørt høy selv om det var utvannet både 5 og 6 ganger. Og oddsene var ikke bra... Men etter en renselseskur på urter og halm, så snudde det plutselig og formen var stigende. Hun kom til oss i mai, og i slutten av august var hun så bra at jeg slapp henne på magert fjellbeite (!) uten at hun fikk tilbakefall. Hele vinteren stod hun på tørr rundball sammen med de andre, og påfølgende sommer gikk også helt fint. Men hele tiden visste jeg at hun før eller siden kom til å bli dårlig igjen. Jeg var tvunget til å ta et valg, og jeg avlivet henne derfor høsten 2010 mens hun ennå var frisk.

Takk for alt du lærte meg, Ehra. Hvil i fred.

Arctics Damn Slow Jolene

Litt pupp av mamma... <3

Jolene var aldri min, men kom hit med sin mamma Hedda høsten 2009. (Eier av begge: Laila Stene) Hun var en herlig liten føllunge, tillitsfull og positiv, og så ut til å bli en fantastisk fin dame når hun ble stor. Sjebnen ville det imidlertid annerledes da hun plutselig ble syk og døde av kolikk til tross for at vi gjorde alt vi kunne for henne. Selv om hun aldri var min, så var liksom Linneagården hjemmet hennes likevel. Og nå hviler hun trygt i gravlunden vår sammen med Theomine, Ehra, Azur, Edna og Tinka.

Vakre lille Jolene. R.i.p.

Jeg skulle VIRKELIG ønske du hadde fått leve, lille venn! :-(

Rufus

Rufus er pappaen til Mystical som bor på gården i dag. Dette er hva jeg skrev til han da våre veier skiltes etter 7 år sammen:

10.11.2006:
Da var det over, Rufus. Takk for nå lille venn. Regner med å treffe deg igjen i himmelen en gang... Jeg tror du fikk en fin død. Inne i din egen stall, med hodet i en stappfull krybbe. Du stod musestille mens dyrlegen rotet med sprøytespissen i den tjukke pelsen din. Så spiste du videre helt til du ikke klarte å stå lengre. Du segnet om, og reiste deg igjen. Flere ganger.. Du kjempet og kjempet helt til jeg plasserte hodet ditt i fanget mitt. Da slappet du av. Kanskje var du litt redd og trengte trøst? Jeg klappet og strøk, mens du tok dine siste åndedrag. Du hadde ikke vondt, men det hadde jeg. Men jeg visste det var det rette. Eller håpet...

Husker du, Rufus? Da vi var på galopptur i snøen? Med nisselue både på deg og Søljar? Og jeg og ei venninne utkledd som nissejenter? Da var du i ditt ess, Rusken. Ja, du sprang faktisk FRA Søljar! Med meg på ryggen. Skjelden har jeg ledd så mye... Jeg ler gjennom tårene nå. Og alle turene vi hadde gjennom Veddemarka, rundt Vågneset, på fjellet og til og med på Fiskerstranda og leverte julegaver. Du stilte opp, selv om du alltid skulle gjøre ting på DIN måte. Som den gangen jeg forgjeves prøvde å lære deg å gå inn i vogna når jeg skulle spenne for, og du nektet? Husker du det, Rusken? Slik som vi kranglet? Uansett hva jeg gjorde, nektet du å flytte bakbeina. Men da jeg omsider skjønte at det var frambeina du heller ville flytte, gikk alt plutselig som en lek. Og siden det, gikk vi alltid inn i vogna baklengs på din særegne måte. Aldri noe problem. For da fikk du gjøre det slik du ville.

Du var smart, du. Og det var ofte et problem. Du skjønte alltid hva jeg ville og hadde et eget hovmodig blikk dersom du ikke ville gjøre det. Å, som vi har kranglet du og jeg! Men vi var alltid like gode venner etterpå, likevel. Du knegget alltid din kjappe, lyse velkomst, etterfulgt av et fnys, hver gang jeg kom inn på besøk. Og forventningsfulle grynt når jeg kom med mat. Ja, du gryntet. Og snorket... Husker du da du la deg ned og storsnorket mens jeg stod og møkket? Du ble litt fornærmet når jeg vekte deg, da.. He, he. Lille vennen min.

Det er ikke lenge siden jeg snakket med din tidligere eier. Hun fortalte at mamma`n din het Mystical. Hun fortalte også at du deltok på festivaler 2 ganger i året, Rufus. Du var en kul ridehest, til tross for at du ikke var særlig begeistret for unger de siste årene av ditt liv. Men du prøvde jo bare å si fra at du hadde vondt i beina og var sliten i hodet etter all masingen, gjorde du ikke? Tenk, 32 år. Ikke rart du var klok! Mange erfaringer og opplevelser. Stod du fast i et gjerde, stod du bare og ventet til noen kom og hjalp deg løs. Da hjulet falt av sulkyen da vi var ute på tur, tok du det hele med stoisk ro. Du skjønte når det var alvor. Og du var lærevillig helt til det siste. Innkjøring i en alder av 26 år tok du helt fint, til tross for en tidligere ulykke med vogn.

Du blir fort kald på mulen, lillerusk. Magen din hever seg ikke lenger når du puster. Tannkjøttet er nå blekt gult og øynene halvt dekket av øyelokket. Jeg klapper og stryker. Begraver fingrene dypt inn i pelsen din, mens jeg gråter. Jeg er så glad i deg, Rufus!! Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du var en enstøing, en særing. Du var ingen kosehest, som likte å stå og kose og klappe. Det var skjelden jeg fikk lov å ta på ørene dine, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å "trene" denne redselen vekk. Nå holder jeg hånden rundt øret og nesten forventer at du hiver hodet til side. Ingenting skjer, så jeg gråter... Du stolte på meg, og jeg stolte på deg. Vi lærte hverandre å kjenne gjennom 7 år. Du kom til meg 13.desember -99, og nå er reisen vår over. Jeg vet du likte å bli klødd på kinna og på halsen, selv om du ikke ville innrømme det. Du skulle alltid være så tøff. Men jeg så i øynene dine at du elsket når jeg holdt hodet ditt mellom hendene mine og klødde. Så ble du flau fordi jeg gjennomskuet deg.

Jeg er glad jeg ble kjent med deg, Rufus. Det var kanskje ikke kjærlighet i første blikk, men du sjarmerte meg i senk likevel. Vi får gjøre som vi alltid har gjort, du og jeg; på vår egen måte. Jeg tror du fikk en fin slutt på livet. Helt rolig og stille. Vakkert, faktisk. Så da, kjære Rufus, gjenstår én ting. Og det er å ta vare på minnene vi har sammen. Du vil alltid leve i hjertet mitt. Må hilse mamma`n din fra meg.

Snille, lille Rusken min....

Geitene...

Borghild og Simon under varmelampen

Jaaa... *sukk* Linneagården har hatt geiter også. Ei venninne dro meg med i et geitefjøs midt i kjeingen, og det viste seg å IKKE være noen god idé. For jeg endte opp med å ta med meg 4 koppekje hjem. He, he. De er jo så utrolig søte når de er små!!! Ja, de er jo søte og trivelige som store også, og så utrolig smarte! De fikk navnene Simon (bukken), Borghild, Brenne Brusa/Stjerna og Sonja. Etterhvert som de vokste til så fant de ut hvordan de skulle komme seg ut av bingen sin, og det var i grunn like greit siden fjøsen skulle rives og bygges om til stall uansett. Og hele sommeren var det stort sett fri dressur på tunet der de diltet i hælene på alt som rørte seg. Men etter å ha brutt seg inn på kjøkkenet et par ganger og spist av salatbollen som stod på kjøkkenbenken, la jeg ned veto og begrenset dem en smule. *grrr* Dessverre fungerte løsningen min dårlig, og endte opp med å ta livet av stakkars Simon.... Sorgen var stor, og jeg skjønte at jeg måtte ta et valg. Men i stedet for å avlive de tre andre, omplasserte jeg dem til en venninne (samme venninna som hadde dratt meg med til geitefjøsen i utgangspunktet) som driver besøksgård. Per i dag lever ingen av geitene "mine", men du kan hilse på avkommene om du stikker innom Venke Fredriksen som driver Undli Besøksgård her i Etnedalen. En opplevelse jeg varmt kan anbefale til ALLE! :-D

Sonja og Stjerna som sover godt

Borghild

Sonja

Simon, nykastrert og groggy...