torsdag 25. november 2010

Riktig god morgen!!!

"Rattatatatattata-rattatatatta-rattatatta-BÆBUBÆBUBÆBU-rattatatatta..." Alarmen er gått og klokka er altfor mange fordi man har vært så frisinnet å snooze litt for lenge. Så var det å velte seg ut av senga, mens jeg lurer på om det var rette foten jeg satte i bakken først. Rekker ikke gruble særlig lenge på det før jeg hører "Uææææ! Mamma! Tutte!!!" Og Linnea er herved våken og etterlyser panisk sin kjære følgesvenn; smokken. Dermed var det bare å tasse inn og lete i halvmørket etter den Sårt Savnede, og heise en lykkelig og VEEEEEELDIG energisk Linnea opp av senga. Og dermed går startskuddet.

Mens jeg vender tilbake til Oliver for å tømme en velfylt bleie, suser Linnea inn på stua, slipper hunden ut av buret og dasker til et par vettskremte katter på veien bort til stuebordet for å finne ut hva vi har glemt å "barnesikre" (les: kaffekopper, saftglass, viktigepapirer osv. som BARE er fremme når frk. Riv-i-stykker sover med de fryktete klåfingrene trygt bevart under dyna). Heldigvis kunne jeg konstatere at det bare var tørkerullen som står innenfor rekkevidde, og vender konsentrasjonen mot Olivers bleie igjen. Bikkja som har lagt hele natta i buret er om enn ENDA med energisk en Linnea, men hun har ingen bleie på! Hunden altså..
-ÅNEI!!! Boffen! Ikke tiss.... Der.. (for sent, så klart) Løpe fra Oliver som ligger med store øyne på senga, og slenge en motvillig hund ut i kulden mens jeg har kursen mot tørkerullen. Men hvor er den? -Linnea?! 
Joda.. Ganske riktig. Frk. "Hjelpsom" har rulla ut halve tørkerullen med den hensikt at hun skal "tørke" katten Miss, som jamrer seg noe alldeles gudfryktig mens Linnea surrer henne inn med papir. -Pus.. Æsj!" sier Linnea bestemt. Jaja, så var vel katten skitten da.. (i hennes hode i alle fall) I alle fall én som var glad for å slippe ut; Missen! Og når katten løp ut, så løp bikkja som et lyn inn igjen for å bistå Linnea med hva det nå enn er hun gjør.

-Uuuææææææææ! Oliver har bestemt seg for at "nå er det mat". Jeg returnerer i hui og hast, lapper på han bleien og noen klær, og får stappa i han puppen. Og der sitter jeg og prøver å slappe av mens jeg lytter til litt for mange mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Hmm.. Det var lyden av en stol som blir dratt over gulvet. Det var lyden av Linnea som klatrer opp og griper fatt i brødkniven. Det var lyden av brødkniven som falt i bakken og Linnea som klatrer etter for å plukke opp. En skapdør åpnes... Og det var lyden av oppvaskmiddel som blir helt utover gulvet. *Angst*

-LINNEA?! Roper jeg strengt, mens Oliver skvetter til og hyler fornærmet. Jeg iler til kjøkkenet, stapper Oliver i barnestolen på veien og forbereder meg på synet.... Joda, ganske riktig. Vaskepulver utover hele gulvet og Linnea som er i ferd med å sette utover alt av Jif, grønnsåpe, klor etc. Det er tett før jeg banner høyt og skjenner på Roar som ikke har satt på barnesikringen før han dro hjemmefra. Men egentlig er jeg bare sjeleglad for at Linnea ikke var interessert i å smake på såpene. For DET hadde fått et helt annet utfall..! *grøss*

Mens jeg tørker over gulvet og sender Linnea ut på stua, slår det meg at bikkja ikke er til stede. -Lillefix? Kom hit! Mine mistanker er berettiget nok en gang; Bikkja kommer lykkelig løpende med en av Linneas fine, rosa bamser i munnen. Og den er ikke HEL lenger... -Fyyyy, Boffen! Fyyy. Ikke lov til å gjøre sånt...
Oioioi.. Hvordan forklarer man en (snart) 2-åring at favorittbamsen er avgått med døden på en så rå og brutal måte? Bestemmer meg kjapt for å gjemme unna hele bamsen, og se om det lar seg gjøre å lappe sammen senere.

-Uæææææææææ! (Igjen!) *Oi!* Linnea er jo på stua sammen med Oliver! Slenger bamsen ut på vaskerommet og ganske riktig; Linnea har funnet mammas hårbørste, og børster Oliver i vilden sky...! Stakkaren som knapt har et par hårstrå bæljer rasende. (Arvet mammas temperament han også, ja... Sukk.) -Neeeei, Linnea! "Bollis" liker ikke det der! Forundret ser hun opp og sier: -Æsj. Først skjønner jeg ikke hvorfor, men da nesa streifer forbi Oliver mens jeg løfter vekk Linnea har jeg fatta det... Ny bleie igjen, ja... Men først må jeg ta Linnea. Bleien hennes veier sikkert 5 kg og det er på høy tid at hun kommer i klærne og får i seg noe mat før barnehagen. Og stellet forespeiler seg omtrent slik:

-Nå må du ligge helt stille, så skal du få ren bleie.. *med formanende stemme* -Nei, ikke sånn. Og ikke SPIS sinksalven! *tørker sinksalve fra hele ansiktet hennes* Slutt å sprelle! AUUU! Ikke knip! *mer og mer høyrøstet* -Slutt opp, sa jeg! Nå blir mamma lei seg. *prøver å spille på samvittigheten hennes* -Ikke le! Det er stygt å le når noen er lei seg. Skal jeg.. LIGG STILLE! ...le av deg når...SLUTT OPP!... du er lei deg, da? VIL DU HØRE?! Ååååå! *telle til ti*

Oliver stakkar, fortsatt fornærmet etter den korte frokosten, etter "hårbehandlingen" og nå med full bleie igjen, ligger fortsatt og uler i stolen sin, og jeg kjenner det stikker i et morshjerte mens jeg haler på Linnea klærne. Klokka tikker i vei, og jeg vet jeg må henge i om vi skal rekke barnehagen før klokka ni. Så jeg setter Linnea i stolen sin, spenner henne fast og kler på det heldekkende forkleet hennes (jada, du vil ganske snart skjønne hvorfor hun har det på...). Tenker at jeg skal være kjapp og mikse sammen grøten hennes og røsker til meg termosen. Den var tom, gitt... *arrrgh* Kjenner stresset stige mens jeg hører på Oliver som jamrer, ber Linnea la være å ha beina på bordet (som far, så datter...?) og bjeffer til hunden at hun må legge seg i buret. Så slenger jeg på vannkokeren, og finner ut at ventetiden kan benyttes til å starte en fullstendig nediset bil og legge vannslangen ut til badekaret så hestene får vann. Gidder ikke ha på jakke en gang for det tar jo bare noen sekunder, tenker jeg og labber ut i tøflene. Og hva møter jeg? Gjenfryste dører på bilen! :-o Men etter en del banning og steiking (er utenfor ungenes hørevidde nå) klarer jeg å få opp ene bakdøra, få krabbet over Linneas barnesete (og det er DIGERT) og åle meg frem så jeg får startet Webastoen, satt bilen i fri og startet. Juhuuu! :-D Da er den tinet til vi er ferdige å spise. Så var det vannslangen... Og det burde jeg jo strengt att skjønt; Bunnfryst, den også. Og det er jammen jeg selv også, etter å ha kavet rundt ute i tøfler og t-skjorte i nærmere 20 minus. Så jeg sleper inn slangevognen og setter den til tining på vaskerommet. Stakkars hestene står og ser snurt etter meg og samvittigheten gnager langt inn i ryggmargen. -Jeg LOVER å gi dere både mat og vann snart! Skal bare...

Oliver har nå stilnet og sitter og følger med søsterens akrobatikk i stolen med store øyne. (Jada, jeg VET at man ikke skal gå fra en unge fastspent med sele i stolen sin, men det skulle jo bare ta to sekunder...!) Jeg heller det varme vannet over i termosen og begynner å lage grøt til Linnea, samtidig som jeg ordner frokost til meg selv og nistemat som Linnea skal ha med på barnehagen. Linnea selv sitter og roper til Oliver på et språk bare de forstår. Men plutselig; Hvor er Lillefix? Jeg slipper det jeg har i hendene og beiner av gårde til stua. -Neeeeei! Har jeg ikke sagt tuuuuusen ganger at du IKKE SKAL DRA ALLE VEDKUBBENE UTOVER STUA?! Lillefix?! Buret! Nååå! *Baaah* Plukker opp vedkubbene og sparker det meste av barken til siden. Og så jeg som støvsuga og vaska gulvet i går....

Mens Lillefix furter i buret, vender jeg tilbake til grøten. Den er så klart for varm, så jeg setter den til kjøling mens jeg ser mitt snitt til å skifte bleien til Oliver. Som sagt, så gjort. Vender tilbake til grøten som da selvfølgelig er blitt for kald... Varme litt i mikroen og bare flaksen gjør at den ikke blir for varm igjen. Så var det morgenens største utfordring, nemlig å få i Linnea mat. Hun har aldri vært noe flink å spise, og denne morgenen er intet unntak. -Neida, mamma! Og "blekkspruten" med åtte fektende armer gjør sitt beste for å få mest mulig grøt på gulvet heller enn i munnen, mens hodet svinger fra side til side, ikke ulikt en viss Stevie Wonder. *teller til hundre og ørtogførti* Avledning, grensesetting, konsekvenstenkning, mild tvang med et påfølgende kompromiss om at hun skal få TO smokker hvis hun bare tar fem biter til. Til slutt gir vi opp begge to, og sier oss sånn noenlunde fornøyde med morgenens kamp.

Shit! Klokka er fem over halv for mye, og vi skulle vært på vei for leeenge siden! Jeg stapper Linnea ned i en parkdress og prøver å finne den ene skoen hennes. Det tar ikke mange minuttene før jeg skjønner tegninga: -Lillefiiiiiix! Få skoen!!! Og Lillefix kommer, lykkelig og glad som alltid. Men gi fra seg skoen?! Aldri i verden! Nå skal vi leke! And off she goes... Rundt møblene, frem og tilbake i gangen, under bordet på stua, under bordet på kjøkkenet, rundt og rundt helt til jeg endelig får kleppet tak i henne: -LILLEFIX! UUUUT! Og boffen må atter ut i kulden for å lufte seg. Dermed kan vi endelig vende tilbake til der vi slapp. Og hvor var det tro... Hmm.

Jeg får omsider pakka på begge ungene godt med klær, og tulla noen tepper rundt Oliver for sikkerhets skyld (det er jo tross alt tjue minus). Må si at jeg irriterer meg over eksperter som hevder at spedbarn ikke skal ut når det er kaldere enn ti minus. Hvordan får de det til å passe inn i hverdagen, da?! Og hva med i gamle dager? Bestemmer meg for å la tanken ligge og åpner døra for å stable alle inn i bilen, og... Tada!! Der kommer Lillefix triumferende inn igjen med et lemmen i munnen!!! Og samme "Du-får-ikke-tak-i-meg-leken" som i sted gjentar seg...  -Neeei! Boffen! Spytt ut. Hører du?! Lillefix!!! VOVVEN! BUUUURET! *telle til tusen, mens jeg mumler ord som ikke står i ordlistene halvhøyt for meg selv* Prøver å plukke opp restene av gnageren som har det meste av tarmsystemet hengende på en sannsynligvis svært ubehagelig side av huden... Denne gangen sier både jeg og Linnea det samme; -Æsj...

Omsider er bikkja i trygg forvaring i buret, og ungene er spent fast i hvert sitt sete i bilen. DA var det tid for å gi hestene litt mat! Jeg begynner å gå mot minirundballene, mens jeg hører volumet av hylende unger eskalere til uante høyder. "Får ordne resten av hestene når jeg får ungene ut i bilen", blir raskt til "jeg får ordne hestene når jeg har levert Linnea i barnehagen". Så får dårlig samvittighet og sure hester bare være. Gudskjelov vet jeg at hylekoret stilner straks vi begynner å kjøre... Og da har jeg et aldri så lite spørsmål: Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det er så vanskelig å komme tidsnok til barnehagen?! Jeg har gitt opp å forklare, for det blir for mye å forklare på en setning eller to. I stedet for en unnskyldning har jeg nå gått over til bare å si "det er bare sånn". Alltid kommer vi for sent, alltid er det noe vi har glemt. Er det noe jeg har glemt nå, tro? Og så tar jeg en titt på meg selv; fortsatt i tøfler, nattskjorte og verdens styggeste joggebukse. Full av gulp etter Oliver, med sminken gnidd utover trynet og håret som et skjærerede av dimensjoner. Javisst, det er noe jeg har glemt! Men det bare er sånn. Litt kaos har da vel ikke skadet noen? ;-)

6 kommentarer:

  1. Genialt skrevet, Agathe! Skjønner ikke hvordan du får det til. Høres i alle fall ut som en hektisk hverdag der oppe, si ifra, jeg kommer gjerne og hjelper til når jeg kan :)

    SvarSlett
  2. Du kan å sette ord på ting hvertfall...

    SvarSlett
  3. Herregud Agathe, jag höll på o skratta ihjäl mej när jag läste om era morronbestyr :D

    SvarSlett
  4. hahahahaha... du skulle vært forfatter;))) Knallbra fortalt;)

    Hilse boffen fra doffen og nemi... og meg;)

    klem Heidi

    SvarSlett
  5. He, he. Tusen takk. Ja, det er viktig å ha litt hverdagshumor. Da blir det i alle fall lettere å smile til verden. <3

    SvarSlett
  6. Ser at det er en stund siden du skrev dette, men må bare si det var godt skrevet, og jeg lo meg gjennom det :-D

    SvarSlett