Aggzy og gjengen på Linneagården.

Oppussing av stua.

2011-04-03T02:05:00.000-07:00


Slik så stua ut da vi flytta hit. "Lekre" møbler... Iiiik!

Med "nymoderne"jukse-teglsteinsmur og en romantisk wannabe-peis...

Svært personlig og hjemmekoselig atmosfære.... NOT!!!

Og verdens beste utsikt: Rett i tåkehavet. *fnis*

Men i GANGEN stod det en fin peis, gitt. I gangen?! Og ja, den var (som vi raskt fant ut) bare stabla opp og festa fast i veggen med patentband....!

Og siden det var panel overalt i hele huset, la jeg ned veto og forlangte plater og tapet på det rommet vi oppholdt oss mest på.

...og den lekre teglsteinen måtte bøte med livet. *Mohhahahahaa!!!*

Så der stod jeg da, gravid og med blodpropp og bekkenløsning, og kakka løs den dumme steinen.

Ikke klarte jeg å plukke den opp å bære den ut, heller. Det måtte Roar gjøre... :-/

Plater på veggene og ferdig sparklet og grunnet!

Så var tapeten kommet på.

Også det elektriske ble oppgradert.

Og teglsteinsmuren med den lekre oljekaminen er herved erstattet med noe nytt og definitivt bedre! Mangler bare hvit Jotaplast nå.

Og etter listing, maling, parkett og enda litt mer småflikk, så kom møblene på plass.

Egen musikkrok har vi også.

Bare se så vakkert det ble!

Musikkroken.

Og fire fine lænestola... I alle fall 2. En smule mer hjemmekoselig nå, ja.

Andre dyr vi har hatt.

2011-04-02T08:29:00.000-07:00


Chira

Dyreglade som vi begge alltid har vært, så har det blitt noen dyr opp igjennom årene. Jeg kan nevne Roars katter: Sara, Sindre og Svein Otto Castor. Og selv hadde jeg mye ansvar for familiens cocker spaniel ved navn Chira som ble 13 år. Jeg hadde også en drøss med hamstere; Lisell, Mr. Kelly, Cherry, Heidi, Lisett, pluss en haug hamsterunger som jeg ikke husker navnet på. (mange år siden, mange hamstere...) Hamsteren Mr. Kelly, ble nesten 6 år (!), et stort avvik til normalalderen på 1-2 år.
Da Roar og jeg flyttet sammen i -99 ble fortsettelsen på vår dyrelidenskap slik:

Katten vår, Miss, som vi ennå har, fikk også 4 unger; der 1 døde, 2 ble avlivet og en fjerde som vi beholdt, men som senere døde av nyresvikt. Vi hadde også en flaske-katt ved navn Kjartan som ble funnet på Hydrostasjonen i Langevåg bare 2-3 dager gammel, dekket med olje og øynene fulle av betennelse. Han hadde fast oppholdssted i lomma mi og var med overalt, også på jobb (måtte jo ha mat hver 3. time). Han fikk nytt navn og nytt hjem da han ble tre måneder, og så vidt jeg vet så lever "Snoop" den dag i dag. Det dukket også opp en kanin hos en venninne i Sykkylven, og den havnet da naturligvis (?) hos oss og fikk navnet Lina. Ingen visste hvor den kom fra eller hvor gammel den var, men Lina ble senere omplassert til søskenbarnet mitt og levde resten av livet sitt der. Vi var også fast sommerferiested for ei skilpadde ved navn Samara.

Tinka

2011-04-02T08:10:00.000-07:00

Tinka - Le Bon Never the Less

Tinka kom til oss i 2004 og var "skilsmissebarn". Hun måtte omplasseres, og valget falt på oss. Hun fulgte oss i tykt og tynt, og var med på det meste. Hun mistrivdes veldig når hun var alene, og hadde en separasjonsangst vi aldri klarte å trene av henne. Likevel, hun lærte å gå løs og å vente i bilen uten å bli hysterisk. Etterhvert som alderen tynget ble hun både blind og døv, og det var vanskelig å kommunisere med henne. Men vi lot henne få være som hun var så lenge hun ikke hadde vondt noe sted, og hun stortrivdes etter at vi flytta til Linneagården! Dessverre så ble vår lille kjære bissevovv syk høsten 2009 og vi valgte derfor å avlive henne før hun begynte å lide. Hun var dessuten blitt 12 år, noe som er gammelt for en cocker spaniel. Hvil i fred, lille Boffen.


Hun hadde en original sveis da hun kom til oss, kan man si...


Biltur!!

Trøtt, jo...

Ute på fjelltur

Leke i snøen!

Theomine

2011-04-02T07:53:00.000-07:00

Theomine da hun kom til meg.

Theomine var ei overvektig fjordhoppe som kom fra Vestlandet høsten 2009. Hun var forfangen og eieren visste ikke helt hva hun skulle gjøre med henne. Hun ble min, fikk orden på høvene, gikk ned i vekt og fikk litt trim, og vips så var det en ny hest. Like fullt: Jeg visste at hun før eller siden kom til å bli syk igjen, og jeg valgte derfor å avlive henne samtidig med Ehra høsten 2010. Hvil i frem, Theo.

Stiv som en stokk, og klarer bare så vidt å snu hodet. Å klø seg på rumpa var omtrent bare å glemme...

Sakte, men sikkert ble hun både slankere, friskere og mer smidig.

Og vi fant ut at hun var en ganske så habil ridehest.

Rene dressurekvipasjen, jo! (Vilde på ryggen hennes)

Robsruds Ehra

2011-04-02T07:20:00.000-07:00

Ehra - "minnie"

Ehra havnet på gården her helt tilfeldig da ei venninne i Sverige var på vei til å slakte henne pga kronisk forfangenhet. Som en siste utvei ringte hun til meg og lurte på om det var noe jeg kunne gjøre for å redde henne. Jeg er egentlig ganske restriktiv til å "redde" alle mulige slags hester, men siden hun var så ung (knappe 6 år), var renraset med fulle papirer og egentlig hadde livet foran seg, klarte jeg ikke annet enn å si ja til at hun skulle komme hit. Og denne hesten var virkelig dårlig! Hun tålte ikke en gang å spise tørt høy selv om det var utvannet både 5 og 6 ganger. Og oddsene var ikke bra... Men etter en renselseskur på urter og halm, så snudde det plutselig og formen var stigende. Hun kom til oss i mai, og i slutten av august var hun så bra at jeg slapp henne på magert fjellbeite (!) uten at hun fikk tilbakefall. Hele vinteren stod hun på tørr rundball sammen med de andre, og påfølgende sommer gikk også helt fint. Men hele tiden visste jeg at hun før eller siden kom til å bli dårlig igjen. Jeg var tvunget til å ta et valg, og jeg avlivet henne derfor høsten 2010 mens hun ennå var frisk.

Takk for alt du lærte meg, Ehra. Hvil i fred.

Arctics Damn Slow Jolene

2011-04-02T07:03:00.000-07:00

Litt pupp av mamma... <3

Jolene var aldri min, men kom hit med sin mamma Hedda høsten 2009. (Eier av begge: Laila Stene) Hun var en herlig liten føllunge, tillitsfull og positiv, og så ut til å bli en fantastisk fin dame når hun ble stor. Sjebnen ville det imidlertid annerledes da hun plutselig ble syk og døde av kolikk til tross for at vi gjorde alt vi kunne for henne. Selv om hun aldri var min, så var liksom Linneagården hjemmet hennes likevel. Og nå hviler hun trygt i gravlunden vår sammen med Theomine, Ehra, Azur, Edna og Tinka.

Vakre lille Jolene. R.i.p.

Jeg skulle VIRKELIG ønske du hadde fått leve, lille venn! :-(

Rufus

2011-04-02T06:46:00.000-07:00

Rufus er pappaen til Mystical som bor på gården i dag. Dette er hva jeg skrev til han da våre veier skiltes etter 7 år sammen:

10.11.2006:
Da var det over, Rufus. Takk for nå lille venn. Regner med å treffe deg igjen i himmelen en gang... Jeg tror du fikk en fin død. Inne i din egen stall, med hodet i en stappfull krybbe. Du stod musestille mens dyrlegen rotet med sprøytespissen i den tjukke pelsen din. Så spiste du videre helt til du ikke klarte å stå lengre. Du segnet om, og reiste deg igjen. Flere ganger.. Du kjempet og kjempet helt til jeg plasserte hodet ditt i fanget mitt. Da slappet du av. Kanskje var du litt redd og trengte trøst? Jeg klappet og strøk, mens du tok dine siste åndedrag. Du hadde ikke vondt, men det hadde jeg. Men jeg visste det var det rette. Eller håpet...

Husker du, Rufus? Da vi var på galopptur i snøen? Med nisselue både på deg og Søljar? Og jeg og ei venninne utkledd som nissejenter? Da var du i ditt ess, Rusken. Ja, du sprang faktisk FRA Søljar! Med meg på ryggen. Skjelden har jeg ledd så mye... Jeg ler gjennom tårene nå. Og alle turene vi hadde gjennom Veddemarka, rundt Vågneset, på fjellet og til og med på Fiskerstranda og leverte julegaver. Du stilte opp, selv om du alltid skulle gjøre ting på DIN måte. Som den gangen jeg forgjeves prøvde å lære deg å gå inn i vogna når jeg skulle spenne for, og du nektet? Husker du det, Rusken? Slik som vi kranglet? Uansett hva jeg gjorde, nektet du å flytte bakbeina. Men da jeg omsider skjønte at det var frambeina du heller ville flytte, gikk alt plutselig som en lek. Og siden det, gikk vi alltid inn i vogna baklengs på din særegne måte. Aldri noe problem. For da fikk du gjøre det slik du ville.

Du var smart, du. Og det var ofte et problem. Du skjønte alltid hva jeg ville og hadde et eget hovmodig blikk dersom du ikke ville gjøre det. Å, som vi har kranglet du og jeg! Men vi var alltid like gode venner etterpå, likevel. Du knegget alltid din kjappe, lyse velkomst, etterfulgt av et fnys, hver gang jeg kom inn på besøk. Og forventningsfulle grynt når jeg kom med mat. Ja, du gryntet. Og snorket... Husker du da du la deg ned og storsnorket mens jeg stod og møkket? Du ble litt fornærmet når jeg vekte deg, da.. He, he. Lille vennen min.

Det er ikke lenge siden jeg snakket med din tidligere eier. Hun fortalte at mamma`n din het Mystical. Hun fortalte også at du deltok på festivaler 2 ganger i året, Rufus. Du var en kul ridehest, til tross for at du ikke var særlig begeistret for unger de siste årene av ditt liv. Men du prøvde jo bare å si fra at du hadde vondt i beina og var sliten i hodet etter all masingen, gjorde du ikke? Tenk, 32 år. Ikke rart du var klok! Mange erfaringer og opplevelser. Stod du fast i et gjerde, stod du bare og ventet til noen kom og hjalp deg løs. Da hjulet falt av sulkyen da vi var ute på tur, tok du det hele med stoisk ro. Du skjønte når det var alvor. Og du var lærevillig helt til det siste. Innkjøring i en alder av 26 år tok du helt fint, til tross for en tidligere ulykke med vogn.

Du blir fort kald på mulen, lillerusk. Magen din hever seg ikke lenger når du puster. Tannkjøttet er nå blekt gult og øynene halvt dekket av øyelokket. Jeg klapper og stryker. Begraver fingrene dypt inn i pelsen din, mens jeg gråter. Jeg er så glad i deg, Rufus!! Du vil alltid ha en stor plass i hjertet mitt. Du var en enstøing, en særing. Du var ingen kosehest, som likte å stå og kose og klappe. Det var skjelden jeg fikk lov å ta på ørene dine, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å "trene" denne redselen vekk. Nå holder jeg hånden rundt øret og nesten forventer at du hiver hodet til side. Ingenting skjer, så jeg gråter... Du stolte på meg, og jeg stolte på deg. Vi lærte hverandre å kjenne gjennom 7 år. Du kom til meg 13.desember -99, og nå er reisen vår over. Jeg vet du likte å bli klødd på kinna og på halsen, selv om du ikke ville innrømme det. Du skulle alltid være så tøff. Men jeg så i øynene dine at du elsket når jeg holdt hodet ditt mellom hendene mine og klødde. Så ble du flau fordi jeg gjennomskuet deg.

Jeg er glad jeg ble kjent med deg, Rufus. Det var kanskje ikke kjærlighet i første blikk, men du sjarmerte meg i senk likevel. Vi får gjøre som vi alltid har gjort, du og jeg; på vår egen måte. Jeg tror du fikk en fin slutt på livet. Helt rolig og stille. Vakkert, faktisk. Så da, kjære Rufus, gjenstår én ting. Og det er å ta vare på minnene vi har sammen. Du vil alltid leve i hjertet mitt. Må hilse mamma`n din fra meg.

Snille, lille Rusken min....

Geitene...

2011-04-02T06:28:00.000-07:00

Borghild og Simon under varmelampen

Jaaa... *sukk* Linneagården har hatt geiter også. Ei venninne dro meg med i et geitefjøs midt i kjeingen, og det viste seg å IKKE være noen god idé. For jeg endte opp med å ta med meg 4 koppekje hjem. He, he. De er jo så utrolig søte når de er små!!! Ja, de er jo søte og trivelige som store også, og så utrolig smarte! De fikk navnene Simon (bukken), Borghild, Brenne Brusa/Stjerna og Sonja. Etterhvert som de vokste til så fant de ut hvordan de skulle komme seg ut av bingen sin, og det var i grunn like greit siden fjøsen skulle rives og bygges om til stall uansett. Og hele sommeren var det stort sett fri dressur på tunet der de diltet i hælene på alt som rørte seg. Men etter å ha brutt seg inn på kjøkkenet et par ganger og spist av salatbollen som stod på kjøkkenbenken, la jeg ned veto og begrenset dem en smule. *grrr* Dessverre fungerte løsningen min dårlig, og endte opp med å ta livet av stakkars Simon.... Sorgen var stor, og jeg skjønte at jeg måtte ta et valg. Men i stedet for å avlive de tre andre, omplasserte jeg dem til en venninne (samme venninna som hadde dratt meg med til geitefjøsen i utgangspunktet) som driver besøksgård. Per i dag lever ingen av geitene "mine", men du kan hilse på avkommene om du stikker innom Venke Fredriksen som driver Undli Besøksgård her i Etnedalen. En opplevelse jeg varmt kan anbefale til ALLE! :-D

Sonja og Stjerna som sover godt

Borghild

Sonja

Simon, nykastrert og groggy...

Mystical

2011-04-02T06:13:00.000-07:00

Mystical

Mystical er datteren til min gamle shetlandshingst, Rufus. Han ble 32 år før jeg måtte avlive han av helsemessige årsaker, og Mystical er resultatet etter hans siste frie "utfoldelse" sammen med venninna mi sin hoppe, Rosette. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ha noen ny shettis, men siden Mystical var så lik sin far da hun ble født så måtte hun jo bare bli min. Og hva var vel mer naturlig enn å kalle henne opp igjen etter Rufus sin mamma, Mystical? (e. info. fra de som hadde hatt han i hans yngre dager) Ingen av foreldrende til Mystical hadde spesielt godt gemytt, men heldigvis ser det ut til at masse miljøtrening har hjulpet på og sørget for at Mystical er en ganske normal shetlandsponni (les: umulig å gjerde inn og egne meninger...). He, he. Hun er nå klar for innkjøring og har allerede båret rytter flere ganger.

Mysti som toåring.

Siden hun er håpløs til å bryte seg ut av gjerder, har hun i perioder stått knyttet fast som ei geit.

Mystical som baby. <3 Ser ut som hun har på en hvit genser.

Litt miljøtrening for Mysti mens jeg tømmekjører mammaen hennes, Rosett.

Grime/leietrening er skumle greier... Hoppa og spratt som ei loppe.

Søte lille ponnisen. <3

Og som shettiser flest: Rund som ei tønne. X-)

...og litt av ei linselus.

Søljar

2011-04-02T05:42:00.000-07:00

Søljar

Dette er sjelevennen min. Denne hesten var rett og slett født til å være min, og kommer til å være det så lenge han lever. Verdens beste lille guling! Han heter egentlig Bakktuss, men ble døpt om til Søljar allerede før jeg kjøpte han i oktober -99. Han ble oppdrettet på Kvanne og ble solgt til Briksdalen for å gå som skysshest opp til breen. Men heldigvis havnet han hos meg i stedet.

Fancy hårsveis

Trener lange tøyler

Spranghest med Vilde som elev

Kjørehest på forskjellige oppdrag

Sledetur

Blir av og til litt trøtt...

Bade litt

Fjellturer

Løpe litt i paddocken

...og komme for å få litt kos. <3

Og er man fjording, så er man fjording: MAAAT!

Søljar som opplæringshest med Småen

Skjenkelvikninger og dressurtrening (Vilde på ryggen hans)

Denne gutten trekker alt som er av vogner

Westfield Lucky Heather

2011-04-02T04:21:00.000-07:00


Vakre Hedda

Hedda, som hun heter i det daglige, kom til gården her høsten 2009 og tilhørte da Laila Stene. Hun vil på sett og vis alltid være Lailas hest, da de to betyr noe helt spesielt for hverandre. Men lykken ville det slik at jeg nå står som rettmessig eier på denne utrolig flotte og store dama. Hun er faktisk hele 187 cm på manken! Hun har svært godt blod (Rue Moss Cavalier) og ser helt fantastisk ut. Avler bra gjør hun også, Jack Sparrow er sønnen hennes. Hun fikk også et hoppeføll som dessverre ikke lever lenger. Er helt sikker på at denne dama kan gi meg noen gode føll i fremtiden. I alle fall har hun funnet seg godt til rette på gården som flokkens overhode, til Allies store frustrasjon (Allie er jo eldst, og burde dermed egentlig være sjefen).

Speider etter sønnen sin

Hedda i Lakselv

Hedda på Linneagården

Hedda stirrer på den uferdige ridebanen...

Lina 2,5 år og Hedda

Mangler ikke hovskjegg...

Black Park Orions Alicia

2011-04-02T03:10:00.000-07:00

Allie slapper av i sola.

Allie, som hun heter i dagligtale, kom hele dan lange veien fra Tennessee i USA i august 2008. Da skulle hun være drektig med en hingst som heter Cinco de Mayo. Men dessverre hadde hun resorbert, så det ble ikke noe føll. Nå er hun bedekket med Trem-y-Wyddffa Mascot, men ser ut til å ha resorbert igjen. Men jeg har et ønske om et føll etter henne fordi hun har en fantastisk personlighet og skaper en god atmosfære i flokken. Snille, gode Allie med sitt store hjerte og omsorg for alle rundt seg. <3 Dette er en hest man blir utrolig fort glad i!

Allie i Winter Wonderland.


Snille dama. <3

Fin nakke og runde former, men kunne hatt bedre bein (eksteriørt).

Men denne hesten er så vakker i sjelen at det er ikke sant!

Allie! Nå gjør du "mammaen din" nervøs!!! Vær så snill gå et par skritt fremover....

Allie på sommerbeite på stølen.

Allies farfar, Rhyd-y-Groes Premier King.

Allies far; Fox Valley Orion.

Majagårdens Lina

2011-04-02T02:40:00.000-07:00

Lina koser seg i snøen som 2 åring.

Helt siden Lina ble født på Majagården har jeg hatt et godt øye til henne. Hun er etter Acle Magnum og Harcliffe Queen of Hearts (Queenie), og var ikke til salgs. Lykken ville imidlertid at hun havnet her etter en byttehandel der Herkules Hector, en vallak jeg hadde, skulle til Majagården som turhest, og dermed kom min øyensten hit. Og ja, Lina vet at hun betyr noe spesielt for meg. Hun er alltid overpositiv og nyskjerrig og henger gjerne over gjerdet for å få være med på det som skjer. En spedbygd liten hoppe med runde former, og en skikkelig fin ridemodell. Har et ønske om å bruke henne i barokkridning, men først skal hun få være mamma for sitt første føll som kommer til verden sommeren 2011 (e. Trem-y-Wyddffa Mascot).

Fra venstre: Jack, Lina og Allie.

Teddybjørnen Lina som aller helst vil sitte OPPÅ fotografen... Linselus..

Fine Lina med sommerpels.

Hun liker ikke fjordinger noe særlig, men shettiser går greit.

Lina på sommerbeite på stølen.

Allie og Lina.

Herkules Abraham

2011-04-02T02:12:00.000-07:00

Vakker romersk nese. <3

Denne stillferdige og beskjedne gutten kommer fra Stall Herkules og er etter Herkules Ira (en av mine favoritthopper) og Leverton Statesman. Beste kvalitets blod han også, med andre ord. Jeg falt fullstendig for hans romerske nese, og ble overbegeistret da jeg fikk vite at han var min! Han var 7 måneder da han kom til gården og ligger an til å bli en stor (og lang) gutt.

Litt betenkt over sitt nye hjem...

Abraham i stallen.

Nei, detta var gøtt!!! :-D Zzzzzzzz....

Hva driver du med, da?

Tjohooo! Her kommer vi! (Abraham til høyre og James til venstre)

Abraham i flokken.

Vakkergutten.

Follyfoots Kieran

2011-04-02T01:51:00.000-07:00


Kieran i spissen.

Kieran er en skikkelig godgutt som bare ELSKER kos og klapp. Han viser en utrolig tålmodighet med barn og er følsom og snill. Han er etter Leverton James og Engas Arine alias Trulte (e. Caradog) og har med andre ord blått blod i årene. Blir spennende å følge denne karen fremover. Men uansett så har han stjelt hjertet mitt så til de grader, at han nok blir på gården uansett. Fantastisk flott gutt! (Og jeg er jo så klart fullstendig objektiv! Not!! He, he...)

Kieran til høyre; er egentlig en lederhest, men føyer seg etter Jack (til venstre).

Kieran da han kom hit (9 mndr).

Han ER nøyaktig like snill og god som det ser ut som. <3

Gjengen som tar en siesta midt i matfatet på formiddagen.

Nye bilder av barna.

2011-04-02T01:23:00.000-07:00

Oliver 6 mndr.

Se mamma! Uten klær!!

Se meg nå da..

...og nå.

Håhå! Jeg er bare BEST, ikke sant mamma?

Litt betenkt.

Åler seg bortover gulvet, så nå er det slutt på den (fine) tiden der du finner dem igjen der du la dem... Hmmf.

Hva skjer?


Nei, der var du jo! Mamma hadde bare gjemt seg bak kameraet. He, he.

Linnea med bursdagskronen sin som hun fikk i barnehagen.

Prøve mammas hatt. Enhver jente har jo sko- og hattedilla?

Tygge litt på smokken.

Pynta seg med mammas bh, sokker og truser, så klart!

Og spist yoghurt HELT selv.

Og så sovna vi, sånn helt plutselig....

Kose litt med Bollis.

Før vi sovner igjen, sånn helt plutselig....

Dagens ord: Kjøving!

2011-04-02T00:50:00.000-07:00

På Linneagården har vi en søt liten bekk som vi kjører over for å komme opp til gården. Ved to anledninger har den skapt hodebry for oss de tre åra vi har bodd her og den ene gangen var under et voldsomt uvær (masse skriverier i VG og andre aviser om ekstremværet som herjet blindt...), og nå i vinter fordi isen har kjøvet og tettet avløpet. Kjøving, sier du? Les videre.... Og legg merke til hvor høyt strømtråden henger over bekken til vanlig på dette bildet.(nesten 3 meter over)

Disse to bildene er fra det voldsomme uværet. Det lynte og tordnet 4-5 ganger i minuttet (!), og regnet så voldsomt som jeg ALDRI har opplevd maken til! Skikkelig monsunregn, var det. Og den lille bekken ble forvandlet til en stor elv som truet med å skylle vekk hele veien. Men det gikk forholdsvis bra i motsetning til flere andre steder i Valdres, der regnet hadde tatt med seg både veier og annet.

Og så til det bloggen egentlig handler, nemlig kjøving. Dette er er ord vi, som sunnmøringer, ikke visste helt betydningen av. Det ER nemlig ikke noe problem med skikkelig langvarig kulde på Sunnmøre... Og da snakker jeg SKIKKELIG. Helt siden før jul har mannskaper jobbet nærmest døgnet rundt for å tine stikkrenner og avløp fordi isen kjøver og tetter igjen. Kjøving vil altså si at isen skyter oppover. Den vokser og vokser som en deig til heving, og kan ødelegge veier, grunnmurer til hus, vannledninger, kloakk osv. Legg merke til lorten som ligger på kanten av isen på dette bildet; det er monsterbæsjen til "dinosaurene" her. Og selv kan jeg stå oppreist nedi hullet der og bare så vidt rekke opp til kanten om jeg strekker meg. Og jeg er ikke spesielt kortvokst.

Jeg sa du skulle legge merke til hvor høyt gjerdetråden gikk på det første bildet...? Den brukne stolpen midt i all isen var stolpen som holdt den tråden...!

Til slutt hadde isen kjøvet så mye at vi var alvorlig redde for at den hadde skylt bort ridebanen og veien vår, og da var det ikke annen råd enn å ringe etter gravemaskin. Og denne uka kom det er monster av en ni tonns gravesmaskin som hakket opp og gravde bort isen som hadde lagt seg over HELE innkjørselen fra postkassene til bakken ved bekken. Dermed fikk vi "autovern", bestående av ca 40 cm ren is på hver side av veien. He, he.

Her ser du de tykke blokkene av is som gravemaskinen fikk bort fra veien. Blå, knallhard is. Dermed er dagens leksjon om kjøving over. ;)

Om å grave seg ned i ordboka.

2011-03-02T01:54:00.000-08:00

Det kan hende jeg er sur eller bare er altfor morragretten, men jeg spør likevel: Er vi analfabeter? Tanken slår meg fordi flere og flere skriver ord og uttrykk direkte feil! Skrivefeil som i tastefeil/slurvefeil er greit nok. Særlig fordi jeg selv skriver på et tastatur som mangler 6-7 taster. Men når folk mer eller mindre bevisst skriver feil…. Og da snakker jeg IKKE om dyslektikere, men om den vanlige mannen i gata. Til og med i media både hører og leser du graverende feil! På tide med litt fokus, folkens?

Hvilke skrivefeil jeg irriterer meg over? Vel, hvor skal jeg begynne? Det er orddelingsfeil der folk glemmer at ord kan limes sammen, og da gjerne med bindestrek i hytt og vær. Det er feil bøying av verb; “Jeg keik og keik, men kunne ikke se noe.” (som i verbet kikke) Eller: ”Det er lenge siden han hadde grinet.” Det er også mange som har lagt seg til noen snedige talefeil. ”Dessforuten” (som liksom skal bety ”dessuten”) er jo ingenting som heter! Greit nok når et ord forkortes muntlig i forhold til utgangspunktet, som ”likevel” blir ”lell”. Men ”dessforuten” er jo i tillegg tyngre å si enn det opprinnelige ordet! Og i tillegg hverken spesielt intelligent eller elegant. Og når man først snakker om talemåter: Skal ikke engang nevne det største problemet i dag, liksom, blant de unge, liksom, du vet, fjortisene, liksom…

Og så var det dette med bruken av ordet “hvem”. ”Hvem buss vi skal ta?” “Hvem person gjorde hvordan skrivefeil nå?” Og jada, jeg vet at enkelte påstår at dette er dialektisk bruk av ordet “hvem”, men er det virkelig akseptert å bruke spørrende pronomen på denne måten? Og det verste av alt: Denne feilen er blitt så vanlig at man nesten kan kalle det et nytt språkfenomen! Og et særdeles idiotisk sådan, spør du meg. For hva betyr egentlig “hvem”? Ifølge ordlisten kan “hvem” brukes på 3 måter:

1) I direkte spørsmål: hvem har betalt? / hvem tror du kommer? / hvem ser hun etter? / hvem der? / hvem andre hilste du på?

2) I avhengige spørresetninger: han visste hvem vinneren var / hvem som gjorde det, kan være det samme

3) Som relativt pronomen: besøk hvem du vil for meg! / jeg tror ham ikke, hvem han nå enn sier han er / hvem som helst kan melde seg på

Skjønner? ”Hvem bil er hennes?” er egentlig ingen setning i det hele tatt! Men så er det enkelte som mener at om man skriver “Hvems bil er hennes?”, så betyr “hvems” hvem sin, noe som kan aksepteres. Men dette er også helt galt. “Hvem” brukes om mennesker, og i ordlisten står det som følger: *Hvem pronomen, gen. hvem sin [hvems] eller hvis (hvis bil er hennes) (norr hveim, dativ av spørrepronomen, hverr 'hvem') som spørrende pronomen. Det riktige vil uansett være “Hvilken bil er hennes?”.

Et annet ord er ordet “hvordan”. “Hvordan kjæreste har du?” sier man og lurer på hva slags type kjæreste man har. Men i ordlisten står det klart og tydelig at “Hvordan” skal brukes slik:

1) Hva slags/ hvilke problemer tror du vil oppstå? / nå vet De hvilke interesser som står på spill

2) Hva for en (et, noe, noen) av et bestemt antall hvilket skonummer bruker han? / hvilket? hva (behager)?

3) I utrop: Hvilken dag! (Som i: For en dag!) / Som relativt pronomen: den (det, de) som “Du aner ikke hvilket mas det har vært i dag!” / ta hvilken du vil! / foreld: huset i hvilket konsulen bodde som konsulen bodde i / han ville bli rik, hvilket han også ble noe (som)

I tillegg har man utrolig mange enkeltord og uttrykk som irriterer fletta av en stakkar som er litt over middels opptatt av sånt. Ta for eksempel “korselig” som i koselig. “Kors” gir i alle fall meg helt andre assosiasjoner enn akkurat “kos”! Og hva ER det egentlig med dette fenomenet “Hjelpes”?! Er det noen som trenger å hjelpes? I så fall heter det “HJELP”, - uten –es på slutten! “Hjelpes” er rett og slett ikke noe ord i det hele tatt, men en soleklar feilstaving som av en eller annen merkelig grunn er blitt trendy. Likevel dukker dette ordet opp om igjen og om igjen både i aviser, nyhetsopplesning og flere andre offentlige steder som ABSOLUTT burde ha kjørt et par omganger med korrektur! Men det er også flere varianter av ord som på død og liv "må" ha en ekstra bokstav, og det er ord som mere, spennendes, givendes og gøyt. Gøyt?! Ja, faktisk....

Man har også smør-på-flesk-uttrykk som å “rygge bakover”, “ridende rytter”, “dødt lik” etc. Og motstridende uttrykk som “å lukke opp”. For det er vel slik at enten så lukker man, eller så åpner man opp? Man kan ikke “stenge åpne butikken”. Det er også mange som sier “Vi blir å blåse bort i dette været.” Men enten så blåser man bort eller så blir man der man er, gjør man ikke? En annen variant av smør på flesk er: “Han gikk rundt forbi der.” Enten gikk han rundt eller så gikk han forbi! Det blir jo like tåpelig å si “Jeg ligger oppå i senga.” Helt enkelt idiotisk så sant det ikke er samlivslære man snakker om. Og for ikke å glemme overdreven bruk av -er endinger. “Mange menner”, “mange huller i bakken” osv. Man hadde jo reagert om noen sa: “Mange huser bortover veien her.” Så hvorfor reagerer vi ikke på de første to eksemplene?! De er jo like mye feil, de!

En annen feil man ikke kommer unna er og/å-feil. "Å" (infinitivsmerke) forteller alltid at det følger et infinitiv etter. "Og" tilhører ordklassen konjunksjoner (bindeord) og blir brukt til å binde sammen sideordnede ordgrupper. Problemet med og/å oppstår når det er to (eller flere) infinitiver i setningen. Om infinitivene er to separate handlinger som skal bindes sammen, skal man bruke "og". Ellers skal man bruke "å". Så enkelt og så vanskelig. Kj-lyden og skj-lyden er også ganske interessant, og da særlig når de lager en radioreklame på radioen som setter fokus på nettopp dette, men uten å klare å få frem en skikkelig kj-lyd! Det blir liksom bare “skj” uansett hvor mye de prøver.

Hesteinteressert som jeg er, så er det et annet ord som irriterer meg grønn, og det er ordet “tømmerkjøring”. Kjører man tømmer i skogen er ordet på sin plass. Men som regel er det 10 år gamle jenter som forteller at de har tømmerkjørt med ponnien sin, og da skurrer det veldig i mine ører! Ordet skriver seg nemlig fra å kjøre med tømmene (tøylene), altså uten å spenne for hesten. Man tømmekjører. Og det har jo ingenting med tømmer å gjøre i det hele tatt.

Hvor jeg vil med denne bloggen? Gudene vet. Men jeg måtte bare nødt til å få ned på papiret ting som har irritert meg over lang tid. Forresten så er det ingenting som heter “å være nødt til”, heller. Er du fortsatt med? Det er jo nettopp slike feil som sniker seg inn overalt det er jeg vil sette fokuset på! Greit nok med dialekter, men folk SKRIVER det jo! Hvem buss? Hva buss? Det heter; Hva slags/hvilken buss? Og nå har jeg ikke engang nevnt innblanding av engelske ord og uttrykk. “No offence” skal liksom ikke ansvarliggjøre den som uttaler seg om noe og man står fritt til å skrive eller si hva pokker man vil uten at andre får si noe på det, and we shall “live and let live”. Men det som egentlig er hakket verre enn innblanding av engelsk i norsk språk, er fornorsking av engelske ord: diskgolf/frisbi (freesbe), essemmess (SMS), hådeemmi (HDMI), bibisi (BBC) og sede (CD). Det neste blir vel tøttsjskjerm, søbbvufer, blurei og aifåon…

Nei, nå må jeg slutte av med kloke ord før peemessen tar helt overhånd:

Meg tykkjest meg skal fara ut med han kneitefletjå og henta nokre varar frå skampehuset før eg fer heim att og et litt knerrebrak... Sjølv om eg fer ondt i magen tå dei, så vert eg no god og belsefeken...

Tjobing!

Barnedåp

2011-02-16T13:52:00.000-08:00

Siste helga i januar hadde vi barnedåp for Oliver, 2-årsdag for Linnea og 30-årsdag for meg, i ei og samme smørje. HURRAAAA! :-D Og det ble ei særdeles vellykket smørje også, og det var UTROLIG godt å se igjen de fleste i familien! Miss you, guys! Man setter veldig mye mer pris på å treffe igjen alle når man bor på en annen kant av landet. Og merkelig nok, føler jeg på mange måter at jeg har bedre kontakt med både familie og venner ETTER at vi flytta på tvers av landet, enn vi hadde når vi praktisk talt var "naboer". Man tenker jo alltid at man burde ha besøkt den og den, men det passer ikke akkurat da. Og så koker det bort i kålen. Men når man må planlegge en lang tur med overnatting og det hele, så blir man gjerne litt mer enn et par timer. Dermed får man mer kvalitetstid sammen. Og siden mitt motto er Kvalitet foran Kvantitet, så er Agathe særdeles fornøyd! :-D Men tilbake til barnedåpen: Her er et lite utdrag av bilder tatt fra den store dagen.

Linnea har fått prinsessekrone av Besta, men har ikke helt skjønt greia....

Men Bollis syns det var HELT greit med prinsessekrone! X-)


Linnea fikk "lekedata" med Besta.

Bursdagskaka til Linnea, selvlaget. ;) Om en ikke helt vellykket...

I kirka med faddere og prest.

Det som skal bli kake/matbord.

Herlig mix av rosa og blått.

Linneas plass, med fødselsdagskrone som hun nekta å ha på seg...

Søte bordkort?

Fornøyd med bordpynten. Mye fint på Nille for tida, altså!

Og fornøyd med lokalet. Anbefaler Friheim i Langevåg til alle som lurer!

PAKKE MIN! (Linneas klare beskjed)

Koldtbordet

Gavebordet

Oliver sin side

Linnea sin side

Min egen bestefar, Linnea og Olivers oldefar, var med oss på sitt vis gjennom et bilde han hadde laget som hang over gavebordet.

Sweet!

Oliver

Oliver og Oldemødrene

Fire generasjoner

Familien Glum <3

Og noe som skjer ekstremt skjelden; Agathe med "Glue on`s". Og fullstendig handicappet ble hun! OG superlim overalt, inkludert på tennene(!).... Og de ble revet av i raseri/desperasjon 3,5, minutt etter festen var over.

Invitasjonskortene


Som du ser, var ingen like. Så gjenstår det å se hvordan takkekortene blir. ;) Har en idé eller tre.


Linnea sliten og klar for natta, men må først prøve mammas`briller... :-S

Snart vår, eller....?

2011-02-16T12:35:00.000-08:00

Joda.. Skal ikke stikke under en stol at denne vinteren har vært lang og hard på mange måter. Defekt varmtvannstank, rehabilitering av pipe, vannproblemer, hingster som river ned gjerder, sykdom i ubegrenset mengde og kjøving, har tæret hardt på både kropp og psyke. Men nå kan vi faktisk merke at dagene er ca en time lenger, og at sola varmer mer og mer, og vet dere hva: DET ER DEILIG!!!!!!!!!!!!!!! Selv om vi garantert ikke får igjen vannet før nærmere st.hans så gjør det ingenting, bare snøen, isen og tela forsvinner! Og frem til da skal jeg jobbe med å gripe fatt i et par tusen forefallende saker. Yes! Arbeidsledig blir man aldri. I alle fall ikke på ulønna arbeid...

Crazy Dog...

Men det er jo noe som heter livskvalitet, da. Og selv om jeg til tider føler meg en smule gal som kaller det livskvalitet å stå midt ute i mørkeste skogen og kviste skog og ordne gjerder i en meter snø midt på natta, så er det jo en sjarm med det. I alle fall lærer man seg å sette større pris på de periodene i livet der alt går etter boka. Og akkurat nå lengter jeg litt etter et sånt kapittel, for i denne boka er det LEEEENGE siden, nemlig!! *fnys* Så kjære forfatter, Gud, månemann eller hva du nå er; Nå har jeg vært syk halve permisjonen min (som jeg skulle bruke til å løse verdensproblemer, pusse opp hele gården, trene hester og egen kropp.. Jaah, særlig!!!) , syns jeg du snart kan legge inn et kapittel om gull og grønne skoger i bokstavelig forstand. For DET er noe vi trenger! ;)

Presentation continues: Jack Sparrow!

2010-12-30T10:07:00.000-08:00

Jeg får vel fortsette med å presentere resten av den store gjengen på Linneagården, og nestemann ut er (som allerede nevnt i forrige blogg) Jack Sparrow- Pirate of the Arctic (-08). Han er en svart og svær shirehingst etter Leverton Statesman og Westfield Lucky Heather, oppdrettet av Laila Stene. Og bortsett fra å rive ned gjerder og sånn, er han en kjempetrivelig kar som tar utfordringer på strak arm. Han er pregetrent siden fødselen, og det merker man svært godt da det skal mye til for at han blir skremt av noe som helst. Av og til lurer jeg på om han faktisk HAR noen instinkter intakt i det hele tatt... He, he. Min store kosegutt, og han vet det. Vakker er han også. Og jeg er sikker på at han vet det også... ;-) Bare fremtiden får vise hva det blir av denne karen, for noe helt spesielt er jeg sikker på det blir.

Jack sammen med mamma.

Ca 5 mndr.

Ankommet Linneagården

Jack 1 år

Jack tar rollen som storebror veldig seriøst.

Jack - snart 3 år

Jurassic park

2010-12-30T05:46:00.000-08:00

Ikke at det er stort andre forhistoriske dyr her enn gode gamle equs (hest på latin), men enkelte individer har vist seg å kreve litt ekstra av kunnskaper om god inngjerding. Og hvorfor ikke søke inspirasjon i gjerdene på filmene om Jurassic Park? Av og til skulle jeg nemlig ønsket meg både vinsj og X-antall hundretusener med volt for å grille nesehårene til en viss pirathest ved navn Jack Sparrow. *grrrr* Og "lillebror" Kieran syns alltid at gresset er grønnere på den andre siden (selv nå når det er snø...), og strekker både tråd og stolper til det ytterste. Men Kieran går aldri igjennom, da. Men det gjør Jack! Og Jack er glad i å leke brøytebil for andres gjerder også. Og vips har jeg fort fem hormonelle hingster, fire gretne damer og to forvirrede ponnier løpende rundt på tunet.... Alt takket være en rampete pirat. IKKE å anbefale med tanke på skader på både dyr, biler og gjerder.

At jeg må sette på strømmen på gjerdene, sier du? Joda, selvsagt! Har det aller største nettdrevne apparatet til Felleskjøpet, som griller både undervegetasjon og annet. Og det tikker og går. Problemet er at lampene blinker som et dårlig 80-talls diskotek. For de av dere som har strømapparater vet dere at det ikke skal blinke i vilden sky om det ikke er noe opplagt galt. Ja, nemlig! Roten til problemet vårt er JORDING! Det er jo plent umulig å få jording i sand og stein, selv på sommeren her. Og når tela rekker omtrent 3 meter ned i jorden så gjør ikke det saken bedre akkurat.

Til tross for tre jordspyd per gjerde, så er det altså ikke nok. Så da Jack for n`te gang torpederte gjerdet mitt i ren vandalisme, var desperasjonen så stor at vi klatret ut på isen i den store elva bak låven, saget hull i isen og stappet et spyd nedi det rennende vannet. Stort bedre jording enn rennende vann finner man ikke! Fra elva strakk vi så to separate ståltråder som nå går over hele gjerdet. Vi har med andre ord to ståltråder med strøm, to med ren jording (i elva), og siden vi kun har ståltråd har vi også en vanlig strømtråd som kun har som funksjon å visuelt markere hvor gjerdet går. Det blir fem kroker per stolpe......! I tillegg forsøkte vi å bedre jordingen til selve apparatet ytterligere ved å jorde til stålgjerder, badekar og en gammel høysvans fra en traktor. Så langt ser det ut til at det funker. Selv om Jack ikke har noen synlige svidde hår og jeg har problemer med å tro på det, så HAR faktisk ingen av gutta prøvd seg på gjerdet etter "Jurassic Park Make Overen". Og OM de gjør, så har jeg et aldri så lite ess i ermet til gode, og det er å ta jordingen til apparatet rett fra elva også! Homo sapiens vs equs: 1 - 0

Jording ala Linneagården

Noen julebilder. ;-)

2010-12-26T14:56:00.000-08:00

Se for en liten kjekk kar! ;-) Sixpence og slips, klar for livet.

Spennende med pakker. Særlig fordi Oliver ikke klarer å pakke opp sine egne gaver enda. Blir dobbelt opp på meg, da!

Og Vommah (Lillefix) må jo selvsagt få være med å hjelpe til...

Hmmm.. Hvor er Nutte hen? (=nissen) Litt betenkt over at juletreet ikke har flere pakker under seg...

Og Linnea har laget så innmari fin julegave til mamma og pappa. En hel pose med flotte ting de hadde laga i barnehagen gjorde at en rørt mamma måtte tørke et par tårer. <3

Jeg kommer sterkere tilbake neste år og da bør dere satse på å tjore fast juletreet....!

Litt betenkt på 1. juledag.

DUKKEVOGN!!!! Og ny dukke! Det var stas, det. :-D

Slitsomt med julefeiring. Etter stillingen å dømme skulle en tro han var kommet rett fra verste sort julebord...

Men søt er han jo. <3

Og lykken er....

2010-12-26T12:34:00.000-08:00

VANN! Og jeg tuller ikke. Midt i julemannbaksten, og så klart med full oppvaskmaskin og en hel haug med klær som trengte å vaskes, forsvant altså vannet vårt... Og jeg ventet gjester! What to do? Jo, det var jo bare å lete frem vannkannene jeg har brukt i en årrekke til å fylle på vann til hestene, og improvisere så godt man kunne. Plastbestikk, pappbeger og engangstallerkener, engangskluter og engangs-alt-mulig. Men jaggu må man gjøre et par rejusteringer oppi toppen for å få hverdagen til å fungere igjen! Det ER liksom ikke bare å trekke ned i do etter endt oppdrag og vaske nevene etterpå. Nædda... Frem med vannbøtta og skylle ned, fylle bøtta på ny, søle utover hele gulvet og tørke litt tafatt opp med en håndduk som man vet man ikke får vasket i maskinen....Og så tusle opp etter varmt vann fra vannkokeren så man får vasket seg skikkelig på hendene.

En annen utfordring er hvordan man får tatt en GEDIGEN oppvask (full oppvaskmaskin, pluss en hel kjøkkenbenk og div. etter baking, gjester og normal husholdning) uten å bruke så innmari med vann! For det er faktisk tilfellet at man bruker mer vann når man vasker opp for hånd ( til tross for sparsommelighet), enn når man lar oppvaskmaskinen gjøre jobben. Men HAR man ikke vann i rørene, så HAR man ikke det... Man bruker omtrent 50 liter vann til en normal oppvask, om man er passe sparsom. Har man en King Kong oppvask, er historien en ganske annen... Og når man må varme opp vannet på komfyren, så går det glatt en hel dag til bare oppvask.

Til å begynne med spøkte jeg om at vi ikke kom til å få vann igjen før til våren, når folk spurte. Men etter noen dager, når situasjonen var mer oversiktlig sank den grusomme sannheten inn; Vannet KOM virkelig ikke til å komme igjen før til våren! Begge vannledningene som fører til huset er ute av stand av ulike årsaker. Og med unger som spyr (skal jeg komme tilbake til i en annen blogg) og forberedelse til jul med nedvask osv, var fortvilelsen stor... Man må spare hele tiden. På vannet, altså. Ja, og strømmen, for prisene skyter visst til himmels nå i disse dager. Glad vi har fått fiksa den hullete pipa vår, så vi får fyre. Men nå var det altså vannet det var snakk om. Og julen nærmet seg med stormskritt!

Selv om jeg hadde mest lyst til å avlyse hele julen i år, ble vi tvunget til å tenke alternativt. Swiffer, Jif våtmopp og alt som kan kastes etter bruk er fin-fine greier når man er uten vann. Og julebaksten var unnagjort på 5 minutter etter en runde på Joker`n. Ble ingen oppvask av det heller. Juhuu! Julegavene som skulle postes ble sendt på julaften, og huset ble pyntet midt på natten. Til og med juletre ble det, om enn ikke hugget i egen skog denne gang. Men det får vi ta igjen neste år. Jul ble det likevel. Og vet dere hva? Den beste julegaven vi kunne få, sørget Roar for. Etter nitidig grubling fikk vi hentet en 200 liters stamp ute i stallen som vi stilte opp i kjelleren. Rør ble koblet til, samt en pumpe for å drive "vannverket". Og jaggu ble det ikke en dusj på alle sammen, med vannrestriksjoner så klart, slik at alle var rene og pene på julaften. Dessuten; Nå kan vi kjøre igang både oppvaskmaskinen og vaskemaskinen, OG vi har vann i springen og til dassen! *juble* Vi må bare passe på å fylle på med vann noen ganger om dagen. Ja, og spare på hver vanndråpe vi kan, så klart! Og vann? Ja, det henter vi der det måtte passe seg (Bilrutene eller div. vannstasjoner i distriktet. Vi er nemlig ikke de eneste som sliter med samme problemet.).

Til tross for kaputt varmtvannstank (som ble skiftet), hullete pipe (som ble tettet), ødelagte hingstegjerder (som ble fikset), frossent vann (som fortalt her) og generelt mye stress, ble det jul på Linneagården i år også. Vi fikk til og med med oss julekonserten i kirka da vi var på Sunnmøre! En tradisjon som sitter dypt i meg, og som jeg har savnet etter at vi flytta til Valdres. Tusen takk for billetten, mamma.
Håper alle får en fin høytid nå. Nyt den rolige romjulstiden, og tiden med familie og venner man ikke ser så ofte. Nyt maten og vakkert pyntede hus og hjem. Og riktig god jul! :-D

Kreativitet

2010-12-06T10:11:00.000-08:00

Med et servise fra Europris, litt porselensmaling, Fimoleire og kreativitet, har man et servise INGEN andre har. :-D

Riktig god morgen!!!

2010-11-25T09:49:00.000-08:00

"Rattatatatattata-rattatatatta-rattatatta-BÆBUBÆBUBÆBU-rattatatatta..." Alarmen er gått og klokka er altfor mange fordi man har vært så frisinnet å snooze litt for lenge. Så var det å velte seg ut av senga, mens jeg lurer på om det var rette foten jeg satte i bakken først. Rekker ikke gruble særlig lenge på det før jeg hører "Uææææ! Mamma! Tutte!!!" Og Linnea er herved våken og etterlyser panisk sin kjære følgesvenn; smokken. Dermed var det bare å tasse inn og lete i halvmørket etter den Sårt Savnede, og heise en lykkelig og VEEEEEELDIG energisk Linnea opp av senga. Og dermed går startskuddet.

Mens jeg vender tilbake til Oliver for å tømme en velfylt bleie, suser Linnea inn på stua, slipper hunden ut av buret og dasker til et par vettskremte katter på veien bort til stuebordet for å finne ut hva vi har glemt å "barnesikre" (les: kaffekopper, saftglass, viktigepapirer osv. som BARE er fremme når frk. Riv-i-stykker sover med de fryktete klåfingrene trygt bevart under dyna). Heldigvis kunne jeg konstatere at det bare var tørkerullen som står innenfor rekkevidde, og vender konsentrasjonen mot Olivers bleie igjen. Bikkja som har lagt hele natta i buret er om enn ENDA med energisk en Linnea, men hun har ingen bleie på! Hunden altså..
-ÅNEI!!! Boffen! Ikke tiss.... Der.. (for sent, så klart) Løpe fra Oliver som ligger med store øyne på senga, og slenge en motvillig hund ut i kulden mens jeg har kursen mot tørkerullen. Men hvor er den? -Linnea?!
Joda.. Ganske riktig. Frk. "Hjelpsom" har rulla ut halve tørkerullen med den hensikt at hun skal "tørke" katten Miss, som jamrer seg noe alldeles gudfryktig mens Linnea surrer henne inn med papir. -Pus.. Æsj!" sier Linnea bestemt. Jaja, så var vel katten skitten da.. (i hennes hode i alle fall) I alle fall én som var glad for å slippe ut; Missen! Og når katten løp ut, så løp bikkja som et lyn inn igjen for å bistå Linnea med hva det nå enn er hun gjør.

-Uuuææææææææ! Oliver har bestemt seg for at "nå er det mat". Jeg returnerer i hui og hast, lapper på han bleien og noen klær, og får stappa i han puppen. Og der sitter jeg og prøver å slappe av mens jeg lytter til litt for mange mistenkelige lyder fra kjøkkenet. Hmm.. Det var lyden av en stol som blir dratt over gulvet. Det var lyden av Linnea som klatrer opp og griper fatt i brødkniven. Det var lyden av brødkniven som falt i bakken og Linnea som klatrer etter for å plukke opp. En skapdør åpnes... Og det var lyden av oppvaskmiddel som blir helt utover gulvet. *Angst*

-LINNEA?! Roper jeg strengt, mens Oliver skvetter til og hyler fornærmet. Jeg iler til kjøkkenet, stapper Oliver i barnestolen på veien og forbereder meg på synet.... Joda, ganske riktig. Vaskepulver utover hele gulvet og Linnea som er i ferd med å sette utover alt av Jif, grønnsåpe, klor etc. Det er tett før jeg banner høyt og skjenner på Roar som ikke har satt på barnesikringen før han dro hjemmefra. Men egentlig er jeg bare sjeleglad for at Linnea ikke var interessert i å smake på såpene. For DET hadde fått et helt annet utfall..! *grøss*

Mens jeg tørker over gulvet og sender Linnea ut på stua, slår det meg at bikkja ikke er til stede. -Lillefix? Kom hit! Mine mistanker er berettiget nok en gang; Bikkja kommer lykkelig løpende med en av Linneas fine, rosa bamser i munnen. Og den er ikke HEL lenger... -Fyyyy, Boffen! Fyyy. Ikke lov til å gjøre sånt...
Oioioi.. Hvordan forklarer man en (snart) 2-åring at favorittbamsen er avgått med døden på en så rå og brutal måte? Bestemmer meg kjapt for å gjemme unna hele bamsen, og se om det lar seg gjøre å lappe sammen senere.

-Uæææææææææ! (Igjen!) *Oi!* Linnea er jo på stua sammen med Oliver! Slenger bamsen ut på vaskerommet og ganske riktig; Linnea har funnet mammas hårbørste, og børster Oliver i vilden sky...! Stakkaren som knapt har et par hårstrå bæljer rasende. (Arvet mammas temperament han også, ja... Sukk.) -Neeeei, Linnea! "Bollis" liker ikke det der! Forundret ser hun opp og sier: -Æsj. Først skjønner jeg ikke hvorfor, men da nesa streifer forbi Oliver mens jeg løfter vekk Linnea har jeg fatta det... Ny bleie igjen, ja... Men først må jeg ta Linnea. Bleien hennes veier sikkert 5 kg og det er på høy tid at hun kommer i klærne og får i seg noe mat før barnehagen. Og stellet forespeiler seg omtrent slik:

-Nå må du ligge helt stille, så skal du få ren bleie.. *med formanende stemme* -Nei, ikke sånn. Og ikke SPIS sinksalven! *tørker sinksalve fra hele ansiktet hennes* Slutt å sprelle! AUUU! Ikke knip! *mer og mer høyrøstet* -Slutt opp, sa jeg! Nå blir mamma lei seg. *prøver å spille på samvittigheten hennes* -Ikke le! Det er stygt å le når noen er lei seg. Skal jeg.. LIGG STILLE! ...le av deg når...SLUTT OPP!... du er lei deg, da? VIL DU HØRE?! Ååååå! *telle til ti*

Oliver stakkar, fortsatt fornærmet etter den korte frokosten, etter "hårbehandlingen" og nå med full bleie igjen, ligger fortsatt og uler i stolen sin, og jeg kjenner det stikker i et morshjerte mens jeg haler på Linnea klærne. Klokka tikker i vei, og jeg vet jeg må henge i om vi skal rekke barnehagen før klokka ni. Så jeg setter Linnea i stolen sin, spenner henne fast og kler på det heldekkende forkleet hennes (jada, du vil ganske snart skjønne hvorfor hun har det på...). Tenker at jeg skal være kjapp og mikse sammen grøten hennes og røsker til meg termosen. Den var tom, gitt... *arrrgh* Kjenner stresset stige mens jeg hører på Oliver som jamrer, ber Linnea la være å ha beina på bordet (som far, så datter...?) og bjeffer til hunden at hun må legge seg i buret. Så slenger jeg på vannkokeren, og finner ut at ventetiden kan benyttes til å starte en fullstendig nediset bil og legge vannslangen ut til badekaret så hestene får vann. Gidder ikke ha på jakke en gang for det tar jo bare noen sekunder, tenker jeg og labber ut i tøflene. Og hva møter jeg? Gjenfryste dører på bilen! :-o Men etter en del banning og steiking (er utenfor ungenes hørevidde nå) klarer jeg å få opp ene bakdøra, få krabbet over Linneas barnesete (og det er DIGERT) og åle meg frem så jeg får startet Webastoen, satt bilen i fri og startet. Juhuuu! :-D Da er den tinet til vi er ferdige å spise. Så var det vannslangen... Og det burde jeg jo strengt att skjønt; Bunnfryst, den også. Og det er jammen jeg selv også, etter å ha kavet rundt ute i tøfler og t-skjorte i nærmere 20 minus. Så jeg sleper inn slangevognen og setter den til tining på vaskerommet. Stakkars hestene står og ser snurt etter meg og samvittigheten gnager langt inn i ryggmargen. -Jeg LOVER å gi dere både mat og vann snart! Skal bare...

Oliver har nå stilnet og sitter og følger med søsterens akrobatikk i stolen med store øyne. (Jada, jeg VET at man ikke skal gå fra en unge fastspent med sele i stolen sin, men det skulle jo bare ta to sekunder...!) Jeg heller det varme vannet over i termosen og begynner å lage grøt til Linnea, samtidig som jeg ordner frokost til meg selv og nistemat som Linnea skal ha med på barnehagen. Linnea selv sitter og roper til Oliver på et språk bare de forstår. Men plutselig; Hvor er Lillefix? Jeg slipper det jeg har i hendene og beiner av gårde til stua. -Neeeeei! Har jeg ikke sagt tuuuuusen ganger at du IKKE SKAL DRA ALLE VEDKUBBENE UTOVER STUA?! Lillefix?! Buret! Nååå! *Baaah* Plukker opp vedkubbene og sparker det meste av barken til siden. Og så jeg som støvsuga og vaska gulvet i går....

Mens Lillefix furter i buret, vender jeg tilbake til grøten. Den er så klart for varm, så jeg setter den til kjøling mens jeg ser mitt snitt til å skifte bleien til Oliver. Som sagt, så gjort. Vender tilbake til grøten som da selvfølgelig er blitt for kald... Varme litt i mikroen og bare flaksen gjør at den ikke blir for varm igjen. Så var det morgenens største utfordring, nemlig å få i Linnea mat. Hun har aldri vært noe flink å spise, og denne morgenen er intet unntak. -Neida, mamma! Og "blekkspruten" med åtte fektende armer gjør sitt beste for å få mest mulig grøt på gulvet heller enn i munnen, mens hodet svinger fra side til side, ikke ulikt en viss Stevie Wonder. *teller til hundre og ørtogførti* Avledning, grensesetting, konsekvenstenkning, mild tvang med et påfølgende kompromiss om at hun skal få TO smokker hvis hun bare tar fem biter til. Til slutt gir vi opp begge to, og sier oss sånn noenlunde fornøyde med morgenens kamp.

Shit! Klokka er fem over halv for mye, og vi skulle vært på vei for leeenge siden! Jeg stapper Linnea ned i en parkdress og prøver å finne den ene skoen hennes. Det tar ikke mange minuttene før jeg skjønner tegninga: -Lillefiiiiiix! Få skoen!!! Og Lillefix kommer, lykkelig og glad som alltid. Men gi fra seg skoen?! Aldri i verden! Nå skal vi leke! And off she goes... Rundt møblene, frem og tilbake i gangen, under bordet på stua, under bordet på kjøkkenet, rundt og rundt helt til jeg endelig får kleppet tak i henne: -LILLEFIX! UUUUT! Og boffen må atter ut i kulden for å lufte seg. Dermed kan vi endelig vende tilbake til der vi slapp. Og hvor var det tro... Hmm.

Jeg får omsider pakka på begge ungene godt med klær, og tulla noen tepper rundt Oliver for sikkerhets skyld (det er jo tross alt tjue minus). Må si at jeg irriterer meg over eksperter som hevder at spedbarn ikke skal ut når det er kaldere enn ti minus. Hvordan får de det til å passe inn i hverdagen, da?! Og hva med i gamle dager? Bestemmer meg for å la tanken ligge og åpner døra for å stable alle inn i bilen, og... Tada!! Der kommer Lillefix triumferende inn igjen med et lemmen i munnen!!! Og samme "Du-får-ikke-tak-i-meg-leken" som i sted gjentar seg... -Neeei! Boffen! Spytt ut. Hører du?! Lillefix!!! VOVVEN! BUUUURET! *telle til tusen, mens jeg mumler ord som ikke står i ordlistene halvhøyt for meg selv* Prøver å plukke opp restene av gnageren som har det meste av tarmsystemet hengende på en sannsynligvis svært ubehagelig side av huden... Denne gangen sier både jeg og Linnea det samme; -Æsj...

Omsider er bikkja i trygg forvaring i buret, og ungene er spent fast i hvert sitt sete i bilen. DA var det tid for å gi hestene litt mat! Jeg begynner å gå mot minirundballene, mens jeg hører volumet av hylende unger eskalere til uante høyder. "Får ordne resten av hestene når jeg får ungene ut i bilen", blir raskt til "jeg får ordne hestene når jeg har levert Linnea i barnehagen". Så får dårlig samvittighet og sure hester bare være. Gudskjelov vet jeg at hylekoret stilner straks vi begynner å kjøre... Og da har jeg et aldri så lite spørsmål: Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor det er så vanskelig å komme tidsnok til barnehagen?! Jeg har gitt opp å forklare, for det blir for mye å forklare på en setning eller to. I stedet for en unnskyldning har jeg nå gått over til bare å si "det er bare sånn". Alltid kommer vi for sent, alltid er det noe vi har glemt. Er det noe jeg har glemt nå, tro? Og så tar jeg en titt på meg selv; fortsatt i tøfler, nattskjorte og verdens styggeste joggebukse. Full av gulp etter Oliver, med sminken gnidd utover trynet og håret som et skjærerede av dimensjoner. Javisst, det er noe jeg har glemt! Men det bare er sånn. Litt kaos har da vel ikke skadet noen? ;-)

R.i.p. Nickolina...

2010-11-21T01:36:00.000-08:00

På kort tid har det skjedd to dødsfall på Linneagården. Først Edna, gamlekatten, og nå også ene kaninen. Nickolina har, akkurat som Edna, tapt seg den siste tiden. Men ettersom hun var så gammel, mente dyrlegen at det ikke var noe å gjøre med. Hun levde på overtid allerede. Og i dagtidlig fant vi henne altså død.... Selv om det "bare" var en kanin, var det en kanin vi var glade i og som nå etterlater et tomrom på gården. Nå håper jeg dette blir det siste dødsfallet på laaaaaaaang tid! Men det skal bli spennende å se hvor lenge Tjorven lever uten sin gode venninne. Kanskje det må bli en ny venn snart?

Hvil i fred Edna...

2010-11-18T02:50:00.000-08:00

Vår eldste katt, Edna, sovnet i natt stille inn, og etterlater et tomrom på Linneagården. Hun har fulgt Roar hele sitt liv, og har alltid vært hans øyesten. Og selv om hun til å begynne med så på meg som en konkurrent, så satte vi pris på hverandres selskap de siste 5 årene. Da var reglene satt (av meg) og tingenes tilstand var akseptert. Den siste tiden har Edna blitt stadig tynnere. For å hjelpe henne å holde vekten har vi kjøpt spesialfôr og latt henne være mye inne og sove. Hun har ikke sett ut til å ha vondt noe sted, og hun virket relativt opplagt. Helt som vanlig, med andre ord. Men gammel og grå som hun er... ehrmm VAR...så orket hun ikke store sprellene før det var tilbake til soveplassen. Men det er jo forståelig med sine 17 år. Og i natt, en gang mellom 04 og 06, sovnet hun altså inn uten at noen merket noe. Og forhåpentligvis uten at hun merket det selv... Takk for alt, gamlemor. Du vil alltid ha en plass i våre hjerter. Du skal få hvile i fred i gravlunden sammen med våre andre kjære. <3

Tha wæbits.

2010-11-15T01:53:00.000-08:00

Når jeg er så godt i gang med å presentere de firbeinte, må jeg nesten ta med kaninene også før jeg begynner på alle hestene. Nicoline (Nikken eller Bikke-nikken) og Tjorven (Tjorve-lorv) er navnene, og jeg kjøpte dem som bittesmå nøster i 2003. Nikken er en brun dvergwedder og Tjorven, en svart løvehodekanin. De bodde egentlig i samme bur, men det viste seg at personlighetene deres ikke var helt samkjørte. Nikken er et ekstremt rotehue som skal grave og rote rundt i spon og høy, tisser i maten og sitter oppå matskålen g gjør fra seg (som hun velter etter 10 sekund). Tjoven er helt i andre enden av skalaen og klipper pertentlig bort alle strå som ikke ligger som de skal. Hun tisser i ene hjørnet og bæsjer i andre hjørnet. Og med et eksemplar av Monica Geller og et eksemplar av Herr Skrotnisse på et svært begrenset areal, så ble det en del knuffing og frustrasjon. (De går imidlertid veldig godt overens på større arealer) Alt ble mye bedre straks de fikk hvert sitt bur. Planen er å lage et eget "Bunnyville" i den gamle dukkestua på tunet, der de kan hoppe inn og ut som de vil og med fliser (!) på gulvet så det er lett å holde rent (for Tjorvens del...). Om vinteren er de innekaniner, da vinteren her kan være temmelig stram for to små "Trøinnerkannina". ;-)

Lille pusekatt...

2010-11-14T11:27:00.000-08:00

Så får man fortelle om de fem fine kattepusene på gården, da. Først ut er Edna, gamlemor selv på 17 år. Hun skal ha full kontroll på alt og alle, og får hun det ikke som hun vil stirrer hun deg i senk til du gir deg. Hun er Roars øyensten og har vel egentlig aldri akseptert at jeg flyttet inn i ”slottet”. Men til tross for et gjensidig ”hat-hat forhold” trives hun egentlig godt så lenge hun får trakke på Roars mage og være inne 24 timer i døgnet. Siden Edna prøver å ha kontrollen på hva som skjer, løper hun gjerne midt i hesteflokken for å roe gemyttene dersom de leker litt for heftig. Ser kanskje litt teit ut når ei gammel katte løper etter en flokk med hester, men det bryr ikke Edna seg om... Så lenge hun føler hun er sjefen.

Malin kommer fra Åsebygda her i Valdres, og må være den skjønneste katten jeg noen gang har dratt i hus. Det er absolutt ingen i hele verden som ikke klarer å bli sjarmert sønder og sammen av dette lille vesenet! Og hvis du forsøker å overse henne, begynner hun enten å klatre på deg eller mjaue hjerteskjærende. Hun har like mye pels som sjarm, men er ikke fullt så fornøyd når den flotte pelsen må stelles. Da er det alt annet enn et pent mjau som kommer, og jeg er sikker på at hun banner som en bryggesjauer på katters vis. Men ellers maler hun dagen lang, og det er derfor hun har fått navnet sitt også.

Neste katt ut er Lusa. Hun heter egentlig Lucia, men fordi hun var et krapyl før hun ble sterilisert fikk hun kjapt et nytt klengenavn: Lusa. Hun fikk navnet rett og slett fordi vi hentet henne hos oppdretter Randi Holen (www.ramithi.no) på Luciadagen i -06. Hun kan være litt stresset når vi har besøk, men er ellers blitt en grei huskatt som er flink å holde stallen fri for mus. Trives like godt ute som inne.

Missen kom til oss våren -01 og bare bestemte seg for at HER ville hun bo. Hun var da ca 1/5 år gammel. Til tross for annonser i avisene og etterlysning av eier i nabolaget, ble det til slutt til at hun fikk det som hun ville. Og slik har det i grunn fortsatt… Vil Miss kose, har du ingenting du skulle sagt. Vil Miss inn, klorer hun på vinduet i overdreven dramatikk til noen slipper henne inn. Og jammen stjeler hun sitteplassene våre også… Men ellers er Missen snill og grei, og ligger gjerne på rygg og plukker ”pærer” mens hun maler i vei så slevet renner.

Truls tilhører egentlig ikke oss. Han er katten til søskenbarnet mitt og bor her i fullpensjon mens hun går på skole i Trondheim. Han er den første katten jeg har støtt på som har bulimi. Han spiser til han spyr og så spiser han videre til han spyr igjen. Og om han ikke får mat, stjeler han like greit rett fra den digre sekken med kattemat i gangen om vi ikke passer på. Så han lever på diett. Det går greit så lenge det er snø, for da orker han ikke gå noen steder når han er ute. Men så snart snøen er borte, er Truls borte. Han har nemlig funnet ut at naboen har kyr. Og kyr har melk!!! Derfor bor han i perioder litt hos naboer rundt omkring her, helt vil han blir plukket opp av en av oss. Men nå har han vært borte i en lengre periode. Altfor lenge til at vi tror at han har tenkt å vende snuten hjem... Så hvis du ser Trulser`n ,så vær så snill å ta kontakt!

Lillefix - Charming Pal`s Ambition

2010-11-14T04:54:00.000-08:00

Når man har en gård er det klart man må ha gårdshund. Og siden vår følgesvenn igjennom 5 år, cocker spanielen Tinka, måtte avlives i oktober -09, begynte vi å se oss om etter en ny. Valget falt på cavalier king charles spanielen Charming Pal`s Ambition, som vi senere døpte Lillefix. Som spanieler flest er hun energisk og glad. Ja, så glad at en skulle tro hun hadde blitt flaska opp på Cipralex som liten! Ikke skjelden tisser hun på seg av glede, uansett om man har vært på do i 2 minutter eller borte en halv dag. Litt artige ansiktsuttrykk på finpyntede besøkende når de blir skvettet på av en overlykkelig hundehvalp... Men likevel er hun søt som få, og har sjarm i bøtter og spann. Foruten å være bestevennen til Linnea, er hun også selvutnevnt ved-ekspert som høytidelig inspiserer vedposen før vi får lov å fyre i peisen. Hun er også ekspert i å fylle stuegulvet med bark fra samme posen, noe mor i huset er litt mindre glad for...

Lillefix er svært glad i kattene våre. Vel, i alle levende vesener egentlig, men spesielt kattene. Og det er fordi de de serverer gnagere på trappa hver morgen. Flott sted å komme til, med stående buffet hver gang man går ut døra. Og når man er liten hvalp må man trene dotrening. Og dotrening vil si mye ut. Og mye ut vil si MASSE mat til liten Fix! Så en stund gikk hun rundt med en kulemage av en annen verden. Ikke ulikt et par av de tobeinte i huset. Som eier, så hund...

Aktivitet hele dagen, og vilter lek sammen med Linnea. Perfekt hvalpeliv!

Tada!! Bat-dog! Bare pass deg, ellers så tisser jeg på deg!

Men Fixen går ikke av veien for å være ekte sofaslakt, heller. ;-)

Noen skjønnere? <3 <3 <3

Flinke menneske... Og nå: Bjeff!

Linneagårdens hjerteknusere.

2010-11-14T03:03:00.000-08:00

Først av alt må jeg fortelle om våre to søte små, som så klart er verdens beste! Ja, for jeg er jo så innmari objektiv til å kunne uttale meg... ;) Linnea kom til verden i januar 2009 og var odelsjenta som kom på bestilling. Hun er ei jente med klare meninger og mange ideer og innfall. Ikke ulikt sin mor der, altså. Enkelte hevder også at hun har arvet sin mors temperament, men det skjønner jeg ingenting av. He, he. Hun er ekstremt opptatt av vann, sko, sokker og glidelåser. Og dyr da, så klart! Hennes beste venn er nok hunden Lillefix (som vil bli presentert nærmere i en annen blogg). De er som erteris og herjer rundt i huset som små bruker å gjøre. Siden Lillefix gjør som hunder flest og bjeffer rundt og gnager på ting, gjør også Linnea det. Vel, ikke bokstavelig. Men hun plukker faktisk opp smokken bra gulvet med munnen(!). For det er visst SÅ mye enklere enn å plukke den opp med hendene...?

Tidlig krøkes som god hovkrok skal bli, hetes det. Og Linnea er godt vant til å omgås dyr. Nesten litt FOR tillitsfull er hun, noe dette bildet illustrerer. 3års hoppa Lina titter forsiktig rundt seg og lurer på om det er trygt å flytta på seg. Som mor fikk jeg en smule angst og kleppa tak i ungen med noen formanende ord om at "det er FARLIG å stå UNDER hesten". Og Linnea titta bare rart på meg som for å si; "Jammen, jeg holdt meg jo fast i hovskjegget!"

Linnea holder høyt tempo hele dagen, helt til hun sovner. Og det skjer temmelig brått. (som med mammaen som er kronisk til å sovne med pcen på fanget) Ofte finner vi henne sovende med hodet på en sokk (i Linneas verden fungerer nemlig det fint som pute) og med rumpa i været. Eller hun sovner midt under måltidet eller på gulvet sammen med hunden. Og hunden?? Vel, den er omtrent lik Linnea. Overdose av lykkepiller og ubegrenset med energi, helt til: Pang! Zzzzzzzz... http://www.youtube.com/watch?v=qsfGC9vz8n4

Linnea og Truls. <3

Linnea og nissen.

Blid som ei sol er hun, jo!

Og sååååå flink å rydde!! Det er bare det at mammas definisjon på rydde er LITT annerledes enn Linneas....

Hjelpe til å bake er også moro. Særlig når man får slikke bollen etterpå! Linnea prøver gjerne å bake på egen hånd også, hun. Og resultatet blir gjerne at kjøkken, stue og gang blir dekket med barnegrøt, mel og alt det andre hun klarer å grafse ut i fra skapene. Ungen selv ser ut som hun kommer rett fra en narkoplantasje med hvitt pulver over hele seg. Og et stoooort smil om munnen!

Og når man skitner seg til, må man bade. Og Linnea er laaaaangt over gjennomsnittet glad i vann! Om det plutselig blir stille og du lurer på hvor hun er, er det bare å se i klesskapet hennes (hun må da "rydde" i klærne sine, vel?!) eller lete i nærmeste "vannhull". Klatremus som hun er, kommer hun seg opp på de mest utrolige steder og henger som regel over en vask og vasker det hun kommer over. Og det kan hun faktisk gjøre i timesvis! Ene barnehagetanta fortalte at de måtte begynne å stenge dørene på toalettet og kjøkkenet, for at ikke Linnea skulle bli så våt. De hadde aldri opplevd en unge som var SÅ glad i vann! På Badeland spiller det liten rolle om hun er over eller under vann, og hun slenger seg ned vannsklier og storkoser seg i bølgebassenget. Situasjoner som en normal ettåring er litt mer skeptisk til. Som sagt; Skitner man seg til, må man bade. Og derfor gjør Linnea sitt ytterste for å skitne seg til. ;-) Og hunden henger ofte over kanten av badekaret og vil være med.

Oliver er født i september 2010, og er foreløpig siste tilskuddet på Linneagården. Som gutter flest er han mest opptatt av pupper, sove og ligge naken og sprelle. Og det tror jeg ikke kommer til å forandre seg selv om han kommer i tenåra, heller. X-) Oliver er en snill og god gutt som elsker å få være med der der skjer. Ekstra glad blir han om han får stå på fanget og hoppe. Slik sett er han en ypperlig treningsmanual for slappe armmuskler. Praktisk kar, med andre ord.

Og selvsagt er han verdens nydeligste lille prins! <3 En liten sjarmør som smiler og prater til dem som måtte befinne seg i nærheten, om det er tobeinte eller firbeinte.

Og som sin søster er han vant til å sove overalt, og har allerede vært med mamma i stallen for å trimme høver. Om han blir noen hestekar eller hovslager gjenstår å se. Kanskje blir han fullstendig kurert?

Ut og kjøre bil...igjen.

Titt tei!

Ser LITT ut som en gammel mann... X-) En liten mann med klare meninger om flere ting. Og akkurat nå er mamma best i verden! Lurer på hvor lenge DET varer. Garantert ikke til tenåra!

Mine damer og herrer...!

2010-11-12T14:28:00.000-08:00

Jeg får vel starte med en aldri så liten presentasjon for de som ikke allerede kjenner meg. Mitt navn er Agathe L. Karlsen og jeg er utdannet sykepleier og hovpleier til hest. Jeg bor sammen med verdens beste familie som består av Roar og barna Linnea (1,5 år) og Oliver (2mndr) på Linneagården som ligger i Etnedal i Valdres. Der trives vi som plommen i egget sammen med en drøss firbeinte som kommer til å bli presentert i tur og orden i egne blogger. Roar og jeg er begge sunnmøringer og stortrives både i jobbene våre og med å drive gården sammen.

Hvorfor to sunnmøringer flytter til Valdres uten å kjenne hverken stedet eller mennesker? Tja, det lurer vi også på... Men det hadde seg slik at vi trengte en gård. Etnedalen hadde gård. Sunnmøre hadde ikke gård. Så da flytta vi til gården, da! :-D Så enkelt. Og vi har ikke angra siden. Er vel strengt tatt ikke så mange som savner storm og regn 90% av året, når man kommer til et sted med vannvittig stabilt klima og vakre snøkledde vintre. Dessuten er det forferdelig trivelige mennesker her! Selv om gården ligger 700 m over havet (og stølen på 900 m.o.h.), og normale folk forlengst snur nedi dalen her og vender nesa mot mer siviliserte strøk, så er det ikke bare tusser og troll som trives her oppe.

Foruten bildeblogger fra vakker natur i Valdres, vil denne bloggen ta for seg hverdagslivet på gården, dyrene og oppussingen. Noen lettere komiske historier fra hverdagen med barna vil også snike seg med, og ellers saker jeg brenner veldig for (les: hest, høver og hestehold). Jeg har hatt en blogg på hest.no i lengre tid, og kommer til å kopiere enkelte innlegg derfra, da jeg har planer om å slette den. Vi har også en hjemmeside på www.linneagarden.no med en enkelt presentasjon av gård, mennesker og dyr. Der finner du også link til bloggen.
Til slutt vil jeg si at jeg setter pris på din tålmodighet, da en ny blogg bringer med seg tekniske utfordringer som kan gjøre en stakkar lettere frustrert. Men jeg kommer nok inn i det etter en stund.
Hei så lenge!